Stine     Hakuna & Chikki     Til minne
 
 
Jeg heter Stine, er 88-modell og bor i Trondheim hvor jeg er født og oppvokst. Før jeg flyttet hjemmefra, bodde jeg hos mine foreldre og to lillebrødre i rekkehus hvor skogen var like ved. Jeg er ferdig udannet barne- og ungdomsarbeider med generell studiekompetanse, og jobber nå fast på SFO.

Etter at vi måtte avlive vår første hund, en golden retriever ved navn Kaisa, 11 år gammel i 2003, forstod jeg først hva en hund betydde for meg. To hele år med sorg og lengsel etter hund gikk før vi endelig fikk hund i hus igjen. Denne gang var det en nydelig labrador retriever som vi hentet i Gøteborg hos Lorca's Kennel sommeren 2005. Hun fikk navnet Kira, og jeg, 17 år gammel, fikk min første hund.

En mer fantastisk hund enn Kira skal man lete lenge etter, og hun hjalp meg med å komme over Kaisa. Selv om hun ble kjøpt som familiehund, har vi også prøvd oss på utstillinger med varierende resultat, vært med på agilitykurs, sporkurs, hverdagslydighetskurs og spesialsøkkurs. Stort sett trener vi på triks og andre ulike øvelser.

Ved en ren tilfeldighet egentlig, endte jeg opp med en minigris i påska 2007. Jeg hadde kommet over en minigris som lå ute til omplassering, og jo mer jeg og familien var inne og så på annonsen jo mer fascinert ble vi. Plutselig ble det snakk om å kanskje kjøpe en, og jeg var ikke sen med å saumfare nettet etter opplysninger og informasjon om minigris. Og vips sto jeg der som minigriseier. Mine foreldre var såpass snille og hjelpsomme at de kjørte hele veien til Ørstad og hjem igjen for å hente minigrisen min, som fikk navnet Olga Pamèla.

Minigriser er fantastiske dyr, og jeg kunne ikke vært foruten Olga. Hun har gitt meg så mye og lært meg så mye om meg selv, på godt og vondt. Men det er ikke til å legge under en stol at minigris er noe helt annet enn en hund. Blant annet får hun ikke vært med på alt det hundene får og mennesker flest vil bare ha noe med henne å gjøre på avstand. Mange har sagt til meg at hvis de visste det de gjorde etter grisen kom i hus, har de aldri kjøpt gris. Det kan ikke jeg si meg enig i, men hadde jeg visst det jeg gjorde i dag ville jeg vel ha gjort ting litt annerledes.

Drømmen om hund nummer to hadde vært der ei stund, og det skulle vel helst være en labrador til tenkte jeg da. Men siden jeg allerede hadde en labrador og en minigris og at jeg bodde hjemme der de allerede syntes det var mer enn nok, tenkte jeg at det var best å kanskje kjøpe en mindre hund som tok lite plass. Jeg anser meg selv som en person som liker hunder med litt størrelse, men jeg var nysgjerrig på det å eie en liten hund og jeg var litt nysgjerrig på rasen chihuahua. Etter noen ukers leting fant jeg drømmehunden, selv om det ikke var det jeg letet etter til å begynne med. Kullet var enda ikke født, og det var blanding mellom chihuahua og coton de tulear.

19. januar 2008 var jeg i Vestby og hentet min vakre miniatyrblanding som fikk navnet Nika. Hun var det minste jeg noen gang hadde sett med sine 800 gram, og du kan tro hun ble tatt godt i mot av alle her hjemme. Hun har forandret miniatyrhundfordommene til mange, og blitt min mamma sin lille kosehund og familiens maskot. Selv om Nika er helt fantastisk på alle måter og det er svært mange fordeler med å ha en liten hund, har jeg aldri kunne ha hatt bare en liten hund. Jeg måtte ha hatt en større hund ved siden av. Dessuten har jeg blitt mer skeptisk på å kjøpe meg en liten hund igjen fordi jeg er redd jeg ikke vil få en like fantastisk hund som Nika er.

Som dere ser er det jeg i familien som er den absolutte dyrefrelste og som er lidenskapelig opptatt av hunder og dyr, og det er jeg som også er ansvarlig for de dyrene jeg har drasset med inn. Men på en god nummer to som dyreelsker og den som kanskje har vært mest på min side når det gjaldt å skaffe seg hund igjen etter Kaisa, er min kjære pappa. Han er oppvokst med dyr og hunder, og han og hans side av slekta er kanskje den som har skylden for at hundeinteressen min er som den. Må selvsagt få sagt at selv om min mor kanskje har vært litt mer skeptisk og tilbakeholden, så har hun alltid vært fantastisk og tatt seg godt av alle dyrene mine.

Pappa har alltid vært fascinert av rasen engelsk bulldog, og vi begynner å tro at det kan ha en sammenheng med hvorfor han også har vært fascinert av griser. Jeg har holdt igjen, og sagt at engelsk bulldog er ikke noe å ha. Mye sykdommer var det visst på dem og ikke hadde de hale - en hund skulle jo ha hale skal du vite. Men så møtte jeg noen eksemplarer av rasen og jo flere og flere jeg møtte, jo mer og mer betatt ble jeg av rasen. Begeret rant over når jeg ble kjent med rasen på litt nærmere hold, og etter det ballet det på seg. Plutselig stod vi midt oppi planlegging av hund, og etter grundig research, mange mailer og telefonsamtaler frem og tilbake og møter med dyktige, kunnskapsrike mennesker, hentet vi vår nydelige bullevalp 28. november 2009 i Sarpsborg. Nomi, som hun ble hetende etter mye om og men, skulle vel strengt tatt være pappa sin hund, men jeg står som medeier og nå er jeg vel litt vanskelig på å dele henne med pappa. Hun er forhåpentligvis vår nye utstillingsstjerne, og hvis alt går som det skal skal vi ikke se bort ifra at hun kanskje blir mamma selv en dag.

Jeg har alltid ønsket meg katt, og jeg tror jeg har hatt en underliggende kattegalskap i meg. Bosituasjonen min gjorde det vanskelig og nesten litt umulig å anskaffe seg katt, men da den forandret seg kom første katta i hus. I mai 2010 klarte jeg ikke å vente lengre, og huskatten Polly kom inn i livet mitt og snudde det litt opp ned. Hun er alt jeg hadde drømt om i en katt og hun fikk virkelig, virkelig frem kattemenneske i meg. I utgangspunktet skulle Polly være innekatt, for noe utekatt ville og vil jeg ikke ha. Men hun søkte veldig mye ut, og holdt henne som innekatt ville vært dyreplageri. Hun er også mye mer inne og søker mye mer hjem når hun får friheten til å være ute. Men jeg takler det å ha utekatt ganske dårlig, så jeg er konstant bekymret når hun er ute og får hele tiden bekreftet grunnene til at jeg ikke ville ha utekatt. Men Polly har det bra og jeg får bare lære å leve med det. Men noen flere utekatter kommer det aldri i mitt hus igjen, det er sikkert og visst!

Den gale kattadama kommer bare mer og mer frem i meg, og katteinteressen min har økt enda mer. Å ha tre hunder, samt en gris, er mer enn nok da de krever noe helt annet enn katter. Så jeg måtte gå bort fra å skaffe meg en fjerde hund til å få en katt nummer to og dermed også oppfylt en kattedrøm jeg har hatt endel år nå. Nemlig å få en vakker ragdoll i hus. Denne rasen ble  jeg forelsket i da jeg møtte et par eksemplarer for noen år siden. Utstilling, avl og fargegenetikk hos katt og ragdoll er noe jeg interesserer meg for og vil lære om, og nå er jeg så heldig at jeg skal bli fôrvert for en vakker blå mitted ragdollhanne i oktober fra Dixie Dolls Ragdoll.

Innimellom slagene har jeg også gått til anskaffelse av kanin, to dvergveddersøstre fra Lyngheim's kaninstall som jeg fikk i hus sommeren 2006. De fikk navnene Hakuna og Chikki. Chikki er egentlig Erik sin, men det ble til at jeg tok meg av henne. Jeg er veldig fornøyd med at jeg kjøpte fra oppdretter, for kaninene er tamme, snille, kosete, kontaktsøkende, friske, rolige og enkle å håndtere. Har fått mye skryt for gemyttet deres og deres væremåte generelt. Nå som jeg har flyttet hjemmefra og ikke kunne ha med kaninene, er det mine foreldre som tar seg av de.

I oktober 2006 skjedde det noe meget spesielt, Theodor kom flygende inn i livet mitt. Han fant jeg ute en dag jeg var på jobb i barnehagen. Han var pjuskete, sulten, tam og veldig kontaktsøkende. De større, ville fuglene jaget han rundt om, og før jeg egentlig visste ordet av det hadde jeg en undulat på skulderen min. Jeg og barnehageungene hang opp lapper i nærområdet og på butikker rundt om og la ut annonser på nett, men eier var ikke å finne. Så endte det opp med at han ble boende hos meg, og en mer fantastisk undulat tror jeg ikke fins. De som en gang hadde han måtte ha holdt på mye med han, for han var veldig tam og enkel å ha med å gjøre. Dessverre gikk Theodor bort etter en stygg ulykke en dag i august 2010. Vi fikk nesten fire år sammen og han er dypt savnet hver eneste dag.

I 2007 kjøpte jeg med et dverghamster som fikk navnet Toxic, og noen få dager etter fikk jeg Tommy til å kjøpe seg et dverghamster også - som jeg kunne ta meg av. Hun fikk navnet Poison - begge oppkalt etter sanger faktisk. Og ikke lenge etter disse to kom i hus, kjøpte jeg meg dansemus for andre gang - Java, Cleo, Ninja og Vikki. Denne gang kjøpte jeg med fire dansemus, men dessverre levde de ikke lenge. Tre av de døde i løpet av kort tid uten at jeg vet hvorfor. Sistemann hadde jeg i flere måneder før hun også plutselig sa takk for seg. Har hatt tre dansemus før også, Suzi, Vivi og Ninni. Suzi fikk jeg i julegave av pappa i 1998, og hun ble hele 4 år gammel. Nå blir det ingen flere smågnagere på meg.

Ellers har jeg passet naboenes og familiens katter, rotter, hunder og kaniner.

Det skal òg sies at alle i familien er kjempeflinke med å hjelpe meg og stiller opp for meg og dyrene. Jeg er også evig takknemlig for at de er så tålmodige som de er, og at de ser hvor mye dyrene betyr for meg. Så takk, jeg setter stor pris det ('',)

Kontakt meg om det skulle være noe.