Jeg har nå byttet blogg, den nye adressen er:
http://www.stinedahle.com/bloggen.

For de som bruker Bloglovin, så funker ikke mine blogger der. Bloggen blir funnet, men innleggene kommer ikke frem og de få som gjør det for feilmelding. Så det så!

http://www.stinedahle.com/bloggen.

Jeg er litt trist og lei for tiden og det å sitte "alene" i leiligheten synes jeg var litt tomt. Så i dag ringte jeg hjem til a mor, fortalte hvordan jeg hadde det og spurte om jeg fikk komme hjem for noen dager. Lite voksent gjort av meg, jeg vet, men det får så være.

Det var godt å komme hjem til det trygge og vante og ha noen rundt seg. Godt å komme hjem til hjemmet mitt. Jeg trives i leiligheten min, men jeg trives ikke i det området jeg bor i. Har vanskeligheter for å kalle det hjemmet mitt, for det føles mer ut som en mellomstasjon før jeg skal videre til det som skal bli hjemmet mitt. Jeg trenger noe som er mitt eget i et området jeg vil trives i, i en bydel jeg føler meg hjemme. Der jeg bor nå føler jeg meg langt unna alt bortsett fra jobben. Her på Flatåsen føler jeg at jeg har alt i nærheten bortsett fra jobben, og jeg vet hva jeg velger hvis jeg kan det.

Mitt største ønske er å kjøpe en leilighet her på Flatåsen, men det koster penger og penger har jeg ikke. Må nesten krysse fingrene for at mamma vinner i lotto eller no'.

Det er en viss trygghet og ro over å sitte her på stua mens familien din ligger oppe å sover og alle dyrene ligger spredt rundt på stua og sover. Du føler deg liksom ikke så alene og alt er som det en gang var.

Jeg lærer stadig noe nytt om meg selv, eller mest er det vel kanskje en bekreftelse på at det er slik jeg trodde. Jeg er en kontrollfreak på mange ting og jeg er ekstremt avhengig av dyrene mine, så ekstremt at noen mener kanskje det er usunt for meg. Jeg er like glad i alle dyrene mine og alle betyr noe helt spesielt for meg og jeg ville ikke byttet de vekk for noe i hele verden. Noe mangler når en av de er borte, flokken er ikke komplett på noen måte føler jeg. Uten at jeg vet hvordan dette vil oppfattes av utenforstående, så er det en hund som virkelig gir meg mye, en som virkelig har krøpet under hunden på meg, en som flommer over av personlighet og en som jeg virkelig trenger så sårt i livet mitt. Denne hunden er den jeg dessverre ser minst til, men ser ut til å trenge mest. Det uten helt å klare å forklare hvorfor og forstå det selv.

Jeg gjør ingen forskjell på hundene mine i hva de betyr for meg og hva de er verdt for meg, selv om det kanskje kan høres sånn ut nå. Jeg har ikke byttet vekk den ene for den andre, men de alle bidrar med ulike betydninger og egenskaper som jeg verdsetter høyt.

Jeg er ingen person skapt for å deleie en hund, i alle fall når hunden ikke bor hos meg. Jeg takler det ikke og jeg tror jeg angrer på den avtalen jeg gjorde. Nå er det for sent å gjøre noe med det, jeg er blitt for knyttet til den avtalen handler om. Trer jeg ut av avtalen må jeg gi min del til den andre parten, og det får jeg rett og slett ikke til. Jeg kjenner tårene presser på bare ved tanken om det og jeg får vondt i hele meg. Jeg blir egoistisk, sær og sur, samtidig som jeg føler at de som kanskje skulle forstått meg og hvor jeg kommer fra, ikke gjør det. Og det også skuffer meg.

Derfor har jeg tenkt mye på det å gi fra seg sin andel og heller starte på nytt med sin helt egen. Jeg sitter og prøver å overtale meg selv om at da blir alt så bra igjen og alle får det som de vil. Sannheten er at jeg har vel mer eller mindre kommet frem til at jeg vil beholde min andel, så kan den parten starte på nytt med sin helt egen. Det spørs vel bare hvor godt mottatt det blir, for jeg vil tro at den andre parten er blitt vel så glad i sin andel av avtalen som jeg er.

Pity me - jeg sliter veldig med dette altså..

what a beautiful day! :)

Jeg har vært mer effektiv i dag enn jeg har vært tilsammen på mange uker. Javisst har jeg plenty av forbedringpotensial på det området, men forhåpentligvis er jeg inne i en fin flyt.

Dagen begynte ikke så bra da jeg var kjempetrøtt helt til jeg kom meg på jobb, men arbeidsdagen var kort og god og dagen kom seg betraktelig. Enda bedre ble den da jeg kom på at i morgen er bulldogtreff på Festningen, noe jeg gleder meg enormt til

I dag derimot har jeg vært på hundetreff igjen etter noen ukers fravær, og det har hittil vært det beste tirsdagshundetreffet jeg har vært på etter at vi startet opp igjen. God stemning, flotte hunder, trening og mye fremgang. Det er beste er at vi nesten har turstien for oss selv nå etter at det har blitt høst og mørkt ute.

Jeg har òg vært flink å vasket klær, matter, andre ting som trengte en vask og holdt oppvasken a jour. Den har nemlig en tendens til å hope seg opp, forstå det den som kan :P

PM'en til Orkangerutstillinga er lagt ut i dag og der sto at det at hele tre voksne engelske bulldogger er påmeldt. Men du verden så spennende selv om det bare er tre stk. Jeg gleder meg fantastisk mye, eller inni meg er det vel en salig blanding av glede og nerver. Jeg gruer meg jo selvsagt like mye som noe annet, jeg vil jo så veldig gjerne at det skal gå bra. Jeg håper selvsagt på å gjøre det best mulig, skal ikke legge skjul på det, men jeg blir mer enn glad for rødsløyfe jeg altså med tanke på at vi fikk gult sist. Det må bare gå bra egentlig for at jeg ikke skal få meg en knekk i utstillingslysten min, dessuten er det ikke lenge til vi skal stille på Norges største utstilling og jeg kan ikke se frem til den hvis det går dønndårlig på Orkanger.

Ååå, som jeg vil at dommeren skal like Nomi slik at vi får en fin plassering og en god kritikk Så, nå er det bare å trene og telle ned: 11 dager igjen!