Hjemmeside     Kennel Nalani          

Jeg har tidligere vært veldig pro det å ha hundeforsikring og syntes at bufferkonto var risikofylt og skummelt, spesielt hvis man har flere dyr. Man har endelig spart opp 30.000kr, men så brekker hunden beinet og der forsvant hele bufferkontoen i løpet av sekunder i motsetning til månedene det tok å spare de pengene opp. Med forsikring ville det ha kostet i mitt tilfelle ca 6500 pluss årspremien. For en bulldog, si totalt 12.000-13.000kr. Det er en vesentlig forskjell.

I år har jeg har godt nytte av forsikring da den har spart meg for en masse utgifter, men å bli straffet for det året etterpå ved at de setter opp årspremien til Nomi ekstra mye sammenlignet med de andre bulldoggene selv om de har helt like vilkår gjør at forsikring mister littt mening i mine øyne. Hva med alle de årene jeg ikke brukte forsikringen, jeg fikk ikke noe avslag i prisen året etter da.

I tillegg når egenandelen begynner å bli såpass dyr og årspremien settes opp såpass mye som den gjør hvert år begynner det etterhvert å bli vel dyrt å ha forsikring. Det begynner å koste mer enn det smaker. I fjorifjor satte forsikringsselskapet opp årspremien betrakterlig, i fjor ble den satt opp med 2000-3000kr og i år ble den satt opp med over 5000kr. Over 23.000kr i året ville Agria ha for fem hunder. I tillegg fjernet de 7% av rabatten min.

Så nå skal jeg hoppe i det ukjente og risikofylte å droppe forsikring og heller bygge opp en bufferkonto. Så får vi håpe all uflaksen er brukt opp og at jeg ikke har gjort et dumt valg 🙂

Vi får se hva som er best; forsikring eller bufferkonto.

Siste blogginnlegg handlet om valpene som fylte 18 dager og alt var bare fryd og gammen. Jeg koste meg med å være oppdretter og så frem til å dele øyeblikkene på bloggen. Men så snudde tilværelsen opp og ned og jeg mistet lysten på å blogge og kom aldri i gang igjen etter det.

På dag 19 i valpene sitt liv mistet vi lille grå og det gikk hardere inn på meg enn jeg nesten tør å innrømme, spesielt siden jeg føler en viss skyld. Føler jeg kunne gjort ting litt annerledes i etterkant. Hun fikk kolikk og forstoppelse og selv om hun fikk den behandlingene hun trengte, så var hun såpass liten at hun tålte det ikke. Baksiden av medaljen dessverre, og den er tøff.

De andre fem valpene var det ikke noe problem med, og tiden sammen med de før de flyttet til sine nye hjem var fantatiske og tøffe på en gang. Det var en opplevelse for livet og noe helt spesielt, men når de var åtte uker var jeg klar for at de skulle flytte for å få den treningen og oppmerksomheten de trengte og fortjente. Har litt kontakt med alle valpekjøperne i dag, og det setter jeg stor pris på. De er elsket der de er og tilbakemeldingene jeg får er at valpene har det bra. Ja, og så er jeg jo så heldig å få bo sammen med en av de 🙂

Bilder av valpene får du sett både i galleri og kull-siden deres.

I fjor prøvde vi på et nytt kull med Nomi og en flott engelsk herre, men dessverre så gikk hun tom og det ble med det. Hvis man tror på skjebnen så var det vel ikke meningen at Nomi skulle ha det andre kullet sitt. Det var både problem med import av spermen som ble ødelagt i tollen første gang og at jeg plutselig måtte flytte oppi det hele, noe som var en vanselig tid for meg og jeg hadde aldri klart å håndtere det og et valpekull samtidig. I slutten av 2014 røk også Nomi korsbåndet, noe som krevde en operasjon som både kostet dyrt og var tidkrevende. På grunn av omstendighetene rundt flyttingen og situasjonen min på den tiden måtte jeg også ta den tunge avgjørelsen om å ta farvel med Olga, noe som virkelig tok knekken på meg og som fortsatt er vanskelig den dag i dag. Men jeg vet det ikke var noe annet valg, og det er det som er sårt.

Så 2014 besto av nedturer, bortsett fra å bli kjent med og se Demi vokse opp. Makan til fantastisk hund skal man lete lenge etter. Hun er så glad og god og så fantastisk, og det er helt spesielt å tenke på at jeg har kjent henne siden hun var født. Det er helt unikt.

2015 derimot har vært et dyrt år hvor alt har dreid seg om Nomi og operesjonen hennes. Ikke mitt beste år det heller da uflaksen enda ikke var brukt opp. Ikke nok med at vi måtte operere en fot, men vi måtte operere den andre også. Og når den andre foten var nyoperert klarte Nomi jammen å brekke den foten. Så i åtte måneder måtte jeg flytte hjem til mor og far for å tilpasse bosituasjonen og opptreningene av føttene til Nomi. For hennes del har det vært mye stilletid, mye burtid og mye trening. Inn og ut av dyreklinikken, vanntredemøller og rehabilitering. Gipsskifting èn gang i uka i fem uker og få prøvd ut dyrlegevaktordningen. Takk og lov for den sier jeg bare, og takk til Melhus dyreklinikk og Trondheim dyrehospital for god hjelp og oppfølging.

Nå bor vi på en ny plass en sist jeg blogget, jeg har en hund mer og en gris mindre. Fivel har blitt tokullspappa og er ferdig avlshanne og nettopp kastrert. Vi planlegger kull på Demi til neste år og der står det mellom to flotte hannhunder som jeg har lyst til å bruke på et kull hver. Kira er blitt hele 10 år og gammel, men lever i beste velgående. Lana trives som den hunden hun er hjemme hos mamma og pappa som forguder henne, og hun har fått seg en hundevenn å bo sammen med.

Ubul er en hannhund som bor til oss (altså mamma og pappa), men som eies av Lares Paradis. Vi har en flott avtale der og vi virkelig trives med å ha han i hus. Vi har jo alltid bare hatt tisper, så var spent på det med å ha hannhund i hus. Noe som går over all forventning. Litt ekstra når det er løpetid i hus, men han er en enkel hannhund å ha med å gjøre og han drar opp stemningen hjemme 🙂

Det var en liten oppdatering på hva som har skjedd de siste to årene, så får vi se om bloggspiriten har kommet over meg igjen. Jeg får vel slenge ut litt bilder også.

Valpene 18 dager

6. mars 2013 | Postet av Stine i Avl og oppdrett | Bilde | Hund - (0 Kommentar)

I dag er valpene 18 dager og de har forandret og utviklet seg en hel del på de dagene. Dessverre har ikke jeg vært flink til å ta bilder av valpene fra de begynte å åpne øynene sine av den enkle grunn at jeg ikke fikk til å ta noen gode bilder uten blits, og valper med nyåpne øyner skal ikke bli utsatt for blits (eller sterkt, direkte lys) etter det jeg har hørt.

Men i dag jukset jeg big time og jeg håper det ikke får negative konsekvenser for valpene sin del. Jeg skyndte meg å ta et hodebilde av alle valpene med blits. Vil tro at ettersom blitsen går rett i taket eller noe bakover og ikke rett på valpene og øynene deres, så er det ikke farlig? Uansett blir det flere bilder av de helga da de er tre uker gamle og skal flytte ned i stua sammen med resten av flokken og bli en del av hverdagen. Det gleder jeg meg til 🙂 Det er også sagt at fra de er tre uker gamle kan man ta bilder med blits igjen.

Ellers har alle valpene åpnet øynene sine og ørene sine. De er begynt å tisse og bæsje på egenhånd (noe som gir mer vaskejobb :P), de er begynt å gå, sitte og patte i stående stilling. Noen av valpene har begynt å leke med hverandre og noen bjeffer og knurrer til og med. Det er utrolig gøy å observere de 🙂

Jeg er like glad i de alle sammen, og finne en favoritt er ikke lett. De har begynt å få en personlighet og en kan gjette seg til hvilken valp som gjorde hva uten å se det selv. Alle spiser bra og vokser jevnt og trutt. Eller, vi har ei tispe som er mye mindre enn de andre uten at det betyr noe. Hun utvikler seg på samme måte som de andre, er viljesterk, spiser bra og og er ikke den som gir fra seg puppen. Allikevel har vi begynt å gi henne litt morsmelkserstatning de siste dagene, bare for å se om hun kommer etter de andre i vekt også. Hun har til nå fått 30ml x 2, men hun har matvett og vi øker dermed dosen til 50ml x 2. I tillegg patter hun og det like ofte som resten av kullet.

I dag var det ikke enkelt å ta bilde av valpene da de var litt vel aktive og gav meg noen grimaser istedet. Legger ut bildene av de lell, jeg 🙂

Blå hannhund

Oransje tispe

Rosa tispe


Beige tispe


Brun tispe


Grå tispe


Flere bilder av valpene kan sees på valpesiden deres 🙂

Mandag kveld, da alle skulle legge seg, fant vi ikke Fivel noen plass. Vi letet etter ham høyt og lavt, på alle rom, i alle kroker. Til og med på de mest usannsynlige stedene. Da vi ikke fant ham noen plass i huset og vi kom på at det var en del timer siden vi hadde sett ham, fikk jeg panikk og klarte ikke å tenke. Mitt største mareritt.

Det var sent på natten, vi var alle trøtte og slitne, noen skulle på jobb dagen etterpå, vi hadde valpene og passe på og en katt som var søkk bort. Vi gikk ut for å lete etter ham, over hele Flatåsen føltes ut som, og vi letet etter flere ganger inne. Til slutt måtte jeg sende den forferdelige meldinga til oppdretteren hans og så legge ut etterlysninger av han på Facebook. Heldigvis finnes det mange snille folk der som delte etterlysningen videre og som viste sin medfølelse og hjalp til med de kunne. Vi fortsette å lete mest ute, men også inne. Prøvde å finne ut forklaringer på hvordan han kom seg ut og hvor han har tatt veien. Og når. Ingen potespor i snøen på baksiden, så han måtte ha kommet seg ut på fremsiden. Noe som var enda merkeligere.

Vi hadde en viss idè om at han sist var sett her hjemme i ni-tida på kvelden, så han hadde jo vært borte veldig lenge. Noe som ikke ligner han i det hele tatt. Ikke veit vi hvor eller hvordan han kom seg ut heller. Han er ikke av den typen som stikker av i den forstand og han er ikke av den typen som løper fort ut døra når den er åpen, og i alle fall ikke slik at vi ikke ser det og evt kan hente han inn. Polly derimot er enn annen type. Men skulle hun stikke ut, finner hun veien hjem og kan det å takle utetilværelsen.

Da Fivel fortsatt ikke var funnet i løpet av natten eller tidlig på morningen begynte alle de verste tankene å surre, som f.eks at vi aldri ville finne han. Noe har skjedd han. Jeg begynte til og med å tro at noen hadde stjålet han, stjålet han ute eller vært inne i gangen vår og stjålet han. La ut etterlysning av han på dyrebar.no, og hadde et håp om at når folk bare hadde våknet, stått opp og lest dette så ville han bli funnet. Dusør ble også tatt opp.

Plutselig ringte det overraskende på døra og jeg hørte det var naboen. Tenkte bare han ville være grei og forhøre seg om situasjonen. Ikke at han skulle komme med verdens beste nyheter. Nyheten om at Fivel er lokalisert og funnet. Godt gjemt i vedskjulet hans, kun et par dører bortenfor oss. Så lykkelig har jeg aldri vært før tror jeg, og jeg kunne ikke takke naboen godt nok. Han fikk et kjempetakk og en klem, og vi kjøpte blomster til han.

Hele resten av den dagen måtte jeg alltid vite hvor Fivel var og jeg måtte ofte kose med han og bare ta på han. Virkeliggjør det at han faktisk var kommet til rette. Etterpå trodde jeg at jeg ville være helt nazi på å vite hvor han var og alltid gå å sjekke han, men det har heldigvis ikke blitt sånn. Selv om jeg sjekker han litt oftere nå enn jeg gjorde tidligere 🙂

Heldigvis en lykkelig slutt, og jeg håper virkelig oppdretteren til Fivel fortsatt er fornøyd med meg som fôrvert 🙂

Link til dyrebar-annonsen! Håper jeg aldri må legge ut en lignende annonse igjen.

 

Da sitter jeg her med nye erfaringer og et helt valpekull rikere. Seks fantastiske små som jeg skal få følge opp og bli kjent med. Jeg har uker med jobbing fremover og heldigvis har jeg to uker fri. Det kreves når de trenger 24 timers døgnvakt de første ukene. Nomi er kommet seg og er en fantastisk mamma, like fantastisk som jeg trodde hun ville være. Selv om det ikke gikk helt som det skulle, så er dette helt magisk og vidunderlig

Den siste uka har vi tatt temperaturen for å følge med temperaturfallet som kommer før fødselen starter. Hun har vært på 37,8-37-9, men i går formiddag, fredag 15.februar, på dag 63 sank temperaturen ned til 36,5 og holdt seg der hele dagen. Det sies at dette temperaturfallet kan vare i opp til 24 timer uten at det er unormalt, det er først når temperaturen er tilbake til normalen at ting skal skje.

Temperaturen til Nomi begynte sakte, men sikkert og stige i løpet i av natten. Om morningen lå den på 37,2 og jeg begynte å bli litt småbekymret da det ikke var noe tegn til at noe skulle skje, så jeg ringte veterinærvakta som kunne forsikre meg at dette var normalt og ga meg beskjed når det var grunn til bekymring.

Klokka ti på morningen gikk slimproppen og litt over klokka tolv gikk vannet. Timene gikk, temperaturen steg sakte, men ingenting annet skjedde. Pressveene uteble totalt. Da det hadde gått tre timer siden vannet gikk, temperaturen var nesten opp mot normalt og fortsatt ingen tegn til veer i det hele tatt, ringte jeg veterinæren igjen. Det var rett inn til veterinærvakta klokka fire og heldigvis hadde jeg med meg Hildegunn.

Nomi var i overraskende god form til å egentlig være fødeklar, og det var nok positivt for hennes del. Veterinæren sjekket Nomi og kjente at det lå valp oppi der, så han gav Nomi oxytocin for å se om det satte i gang pressveene. Hun fikk til noen press, men det kom bare fostervann ut. Så for å redde valpene og Nomi, ble det keisersnitt. Jeg turte ikke å bli med inn, så Hildegunn ble med inn som jordmor. Det føltes ut som en evighet samtidig som det gikk ganske fort. For plutselig hørte vi små valpehyl og ikke lenge etter kom Hildegunn ut med seks små, velskapte Nomibabyer og med den gode nyheten om at det ble fem tisper og en hannhund.

Jeg, pappa og Hildegunn sto og tørket de små, mens vi ventet på å få komme inn til Nomi for å gi valpene melk. Det var noen som trengte veldig hjelp til å komme seg, og det var spesielt èn valp Hildegunn måtte hjelpe veldig i gang da den var så og si livløs når den kom ut. Det var selvsagt den som hylte som verst de timene etterpå, hehe 😛

Etter at Nomi var sydd igjen og klar, måtte vi legge alle valpene til pattene så de fikk i seg råmelka før vi kunne dra hjem. Der var det to vi sleit med å få til å patte, men etter litt iherdig jobbing fikk vi de til å suge litt. Så var det vel egentlig bare på tide å betale, komme seg hjem og fortsette jobben der.

17.000 kronere fattigere dro vi hjem. Og heldigvis ville de to som ikke ville patte noe særlig tidligere, spise med stor lyst når vi kom hjem. Innimellom spisinga fikk vi merka valpene med fargebånd og veid de. Vi måtte holde Nomi litt tilbake innimellom da hun så ut til å prøve og reise seg, men jeg tror ikke det var valpene hun reagerte mest på det. Det var nok rusen.

Veterinæren brukte visstnok ikke narkose under operasjonen, men epidural og bedøvelse og det tror jeg han gjorde lurt i da vi blant annet slapp den risikoen med opphovning i svelget på grunn av tuben og fikk vi også med oss Nomi hjem fortere. Nomi kom seg ganske raskt og morsinstinktet kom med en gang hun var seg selv.

Jeg spurte veterinæren om hva han mente grunnen til keisersnittet var, for når vi først kom dit og han kjente etter sa han det var fullt blokkering, og jeg tenkte det var jo typisk problem med rasen. Men uten at han kunne si for sikkert da han ikke visste hvordan det ville ha gått ellers, forsto jeg han som at dette ikke var pga tyiske raseproblemer med fødsel, men at dette var noe som kunne skje med alle. For det var på grunn av manglende pressveer og mye fostervann at det ikke gikk som det skulle. Og hvis det var blokkering pga lite bekken på tispa eller for store valper, så skulle uansett pressveene ha vært der.

Men vi prøvde og da vet jeg. Noe som er kjekt med tanke på videre avl på disse linjene og avl generelt.


En fødeklar Nomi


Kassen til å ta med valpene i. Fylt med tepper og en varmeflaske.


Mine vidundere, under èn time gamle

Min uunnværlige, utrolig gode hjelper. Takk Hildegunn, for den fantastiske hjelpen og for at du passet på barnet mitt og tok deg av valpene hennes

 

Flere bilder kan sees her (kanskje ikke for veldig sarte sjeler?):
(mer…)

Nomi 9 uker drektig

16. februar 2013 | Postet av Stine i Avl og oppdrett | Bilde | Hund - (0 Kommentar)

Da er vi inne i det siste trimester, ni uker er gått og vi venter egenlig bare på fødsel. På onsdagen som var flyttet jeg og alle dyrene hjem på Flatåsen for å innlosjere oss der for de neste ukene, samt venne Nomi på valperommet og valpekassen.

De siste tre ukene har gått litt over i hverandre og jeg husker ikke hvilke observasjoner jeg gjorde i hvilke uker. Jeg synes å huske at Nomi på slutten i andre trimester var så stor og var sikker på at det var i alle fall mer enn et par-tre valper der inne, men fra uke 7 ca syntes jeg plutselig magen hennes ble så mye mindre og midja hennes kom mer frem. Jeg begynte å lure på om jeg ikke fôret henne godt nok eller om jeg hadde fôret henne for mye tidligere, og i verste fall trodde jeg hun hadde mistet valpene eller noen av valpene. Jeg fortsatte i alle fall som før å gi henne vom og hundemat og valpefôret til Royal Canin, da i flere, små måltid. Matlysten var der, men hun spiste ikke opp all maten sin om hun fikk de vanlige porsjonene sine.

Så kom noen gode tegn. Hun giddet ikke å engasjere seg og giddet ikke å blande seg inn når Kira og Nika begynte leke. Det er noe Nomi vanligvis aldri klarer å overse og er på plass med en gang og skal være med å leke og tar kanskje litt over når andre hunder og/eller mennesker begynner med noe Nomi synes virker moro. Jeg ble overlykkelig over at hun valgte å sove og slappe av istedet, for et bedre drektighetstegn enn det kunne jeg ikke fått på Nomi. Selvsagt snudde det også. Hun ble mer aktiv og sitt gamle jeg til å være høydrektig, og jo nærmere termin vi kom, jo mer aktiv og hoppete ble hun. Ikke et godt tegn syntes jeg. Og sånn gikk følelsene opp og ned hele tiden hos meg.

7,5 uke drektig, på dag 54 etter første parring, var tid for røngten og jeg var selvsagt veldig spent. Hadde tidligere tippet med Kjersti om hvor mange der var der inne, og begge trodde uavhengig av hverandre at det var seks stykker. Røntgen viste definitivt fire stykker, mens mamma og pappa mente de så en femte ryggrad. Noe veterinæren mente ikke var usannsynlig, men kunne i gå 100% god for den ettersom vi ikke så noe hodeskalle og ryggraden var litt sånn vanskelig å tyde. Fire stykker var et fint antall det, og det passet med det vi så på ultralyd. Nå var det bare spørsmål rundt fødsel og usikkerheten på kjønnene som sto i hodet på meg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for naturlig fødsel før parringen, men når jeg sto midt oppi det hele ble alt så usikkert og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så det ble bestilt en kontrolltime uka etter for å drøfte med veterinær hva jeg skulle gjøre og for å få en vurdering på hvor nærme fødsel Nomi var.

8,5 uke drektig, på dag 61 etter første parring, var vi på svangerskapskontroll (:p) med Nomi for å snakke om naturlig fødsel eller keisersnitt. Veterinæren gikk over Nomi og sa alt så bra ut og at hun hadde en såkalt normaldrektighet. Hun hadde også snakket med veterinærhøyskolen angående det å ta en planlagt keisersnitt og de sa da en slik keisersnitt må taes så tett opp mot termin og at melkeproduksjonen burde ha kommet i gang. For selv om det kunne oppstå komplikasjoner med en fødsel, var ikke keisersnitt nødvendigvis den enkle utvei og det kunne oppstå like store, om ikke større jobb og komplikasjoner.

Melkeproduksjonene til Nomi var i gang, hun var løs bak og magen hadde senket seg. Hun hadde gått fra den berømte appelsinformen til pæreformen.

Noe som kanskje ikke er lov å snakke høyt om er dette med økonomi rundt dette med valpekull. For jeg må ærlig innrømme at jeg tenkte på dette med utgiftene med keisersnitt, dag kontra natt og hverdag kontra helg. Det er forskjell på å betale 8000kr og 16000kr. Usikkerheten rundt hvem som eventult skulle utføre den operasjonen bekymret meg litt også, og jeg ville helst at «min» veterinær skulle utføre det og ikke en tilfeldig veterinær jeg ikke kjente til og som ikke kjente til meg og Nomi, og som tilfeldigvis hadde veterinærvakt på den tiden.

Jeg gikk ut døra, om ikke 100% bestemt, men med en god magefølelse på at jeg hadde gjort det riktige valget – å la henne prøve selv. Det var det jeg hele tiden ville og det var det jeg var fast bestemt på – frem til hun ble konstantert drektig.

Nå er hun 9 uker drektig, og jeg kan si hele drektigheten har gått bra. Jeg tror de fleste drektighetstegnene har vært der, og noen har uteblitt. Som f.eks kvalme, oppkast, drektighetsblikket noen snakker om og personlighetsforandringene. Det aller meste er blitt fremstilt og formet pga min usikkerhet og det at jeg ikke har visst hva jeg skal se etter og ingenting å sammenligne med. Jeg tørr og påstå at jeg kjenner hunden min veldig godt, men når du står oppi det så blir man usikker altså. Spesielt når det er første gangen. Når jeg ser tilbake nå, så har ting kanskje ikke vært så usikkert som jeg ville ha det til. Hun har vært veldig etter boka føler jeg. Og det skal også sies, jeg har ikke klart meg uten bøkene «Genetikk, avl og oppdrett» som jeg kjøpte gjennom NKKs oppdretterskole og «Valping – drektighet, fødsel og valpestell«. Og selvsagt venner, bekjente og erfarne oppdrettere 🙂

8 uker drektig

8,5 uke drektig

9 uker drektig

Lanas første dag hos oss

14. februar 2013 | Postet av Stine i Bilde | Hund | Lykke og glede - (0 Kommentar)

Da er Lana endelig kommet hjem, og hun er superfantastisk. Hun er mye mindre enn jeg trodde hun ville være, kan ikke huske at Nomi var så liten. Men akk, så nydelig og herlig. Hun er ei tøff og aktiv frøken som har tatt flyttingen på strak arm både med tanke på nytt hjem, nye mennesker og nye hunder og andre dyr. Det er som hun alltid har bodd her 🙂

Det ble mest sovebilder av henne ettersom hun ikke er så lett å ta bilder av ellers, hehe 😛


To bulldogger – I like it 😀

Kattungebesøk igjen

9. februar 2013 | Postet av Stine i Bilde | Ferie/besøk/pass | Katt - (0 Kommentar)

I dag har jeg vært på kattungebesøk igjen. Lusse, mammaen til Fivel, bor like i nærheten hos fôrverten sin og da fikk jeg mulighet til å komme å hilse på Fivel sine søsken som var ca seks uker gamle. De var supernusselige som bare kattunger kan være, samt ekstra nusselige ettersom de er ragdoller og ekstra-ekstra nusselige som er Fivel sine småsøsken, hehe 😉

Jeg ble jo selvsagt forelsket i den blå mittedgutten og den blå colorpointgutten, og takk og lov for at jeg venter valpekull og valp snart. Hvis ikke tror jeg en av de hadde blitt med meg hjem 😛  Den mittedgutten minnet meg sånn om Fivel i oppførsel, og jeg trenger strengt tatt ikke to Fivel’er selv om han er aldri så fantastisk. Men den colorpointen da, det er den fargevarianten jeg ønsker min neste ragdoll skal være. Heldigvis får jeg komme å hilse på den senere også, da den skal bo hos nabo’n 🙂

Til dere som ønsker dere verdens beste katt, ta kontakt med Dixie Dolls Ragdoll 😉


Blå mittedgutten


Mamma Lusse

Aliana de Lares Paradis er en engelsk bulldogtispe på 7,5 uke som kommer fra kennel Lares Paradis i Hønefoss. Lana, som hun skal hete til daglig, skal bli min nye utstillingsstjerne og avlstispe, men skal deleies med pappa og også bo hos han og mamma.

Mer informasjon vil komme etter vi har fått henne i hus og blitt litt kjent med henne 🙂


7 uker gammel.


6 uker gammel.


1 uke gammel.


Hele kullet 6 uker gamle. Lana nr. 2 fra venstre.


Hele kullet 7 uker gamle. Lana nr. 4 fra venstre.

Alle bildene er tatt av kennel Lares Paradis.

Olga Pamèla 6 år

2. februar 2013 | Postet av Stine i Bilde | Merkedag/høytid | Minigris - (0 Kommentar)

Verdens beste gris fyller seks år i dag! Det er helt utrolig hvor fort tiden går, jeg kan fortsatt huske godt hvordan jeg og resten familien satt og lo av hvor gøy og spesielt det hadde vært å eie en minigris etter å ha lest en omplasseringsannonse på nettet. Vips, begynte søken etter en liten minigrisunge og vips, så hadde vi hentet hjem verdens vakreste minigris og vips, så fyller den grisen seks år.

Vi har feiret dagen med besøk av mamma og pappa, Burger King-mat og tyggepinner på hele flokken. Tyggepinnene var en bursdagsgave fra mamma og pappa til Olga og flokken hennes 😉


Olga får smake pommes frites. Det er min bursdagsgave til henne Smile