Hjemmeside     Kennel Nalani          

Jeg har tidligere vært veldig pro det å ha hundeforsikring og syntes at bufferkonto var risikofylt og skummelt, spesielt hvis man har flere dyr. Man har endelig spart opp 30.000kr, men så brekker hunden beinet og der forsvant hele bufferkontoen i løpet av sekunder i motsetning til månedene det tok å spare de pengene opp. Med forsikring ville det ha kostet i mitt tilfelle ca 6500 pluss årspremien. For en bulldog, si totalt 12.000-13.000kr. Det er en vesentlig forskjell.

I år har jeg har godt nytte av forsikring da den har spart meg for en masse utgifter, men å bli straffet for det året etterpå ved at de setter opp årspremien til Nomi ekstra mye sammenlignet med de andre bulldoggene selv om de har helt like vilkår gjør at forsikring mister littt mening i mine øyne. Hva med alle de årene jeg ikke brukte forsikringen, jeg fikk ikke noe avslag i prisen året etter da.

I tillegg når egenandelen begynner å bli såpass dyr og årspremien settes opp såpass mye som den gjør hvert år begynner det etterhvert å bli vel dyrt å ha forsikring. Det begynner å koste mer enn det smaker. I fjorifjor satte forsikringsselskapet opp årspremien betrakterlig, i fjor ble den satt opp med 2000-3000kr og i år ble den satt opp med over 5000kr. Over 23.000kr i året ville Agria ha for fem hunder. I tillegg fjernet de 7% av rabatten min.

Så nå skal jeg hoppe i det ukjente og risikofylte å droppe forsikring og heller bygge opp en bufferkonto. Så får vi håpe all uflaksen er brukt opp og at jeg ikke har gjort et dumt valg 🙂

Vi får se hva som er best; forsikring eller bufferkonto.

Da sitter jeg her med nye erfaringer og et helt valpekull rikere. Seks fantastiske små som jeg skal få følge opp og bli kjent med. Jeg har uker med jobbing fremover og heldigvis har jeg to uker fri. Det kreves når de trenger 24 timers døgnvakt de første ukene. Nomi er kommet seg og er en fantastisk mamma, like fantastisk som jeg trodde hun ville være. Selv om det ikke gikk helt som det skulle, så er dette helt magisk og vidunderlig

Den siste uka har vi tatt temperaturen for å følge med temperaturfallet som kommer før fødselen starter. Hun har vært på 37,8-37-9, men i går formiddag, fredag 15.februar, på dag 63 sank temperaturen ned til 36,5 og holdt seg der hele dagen. Det sies at dette temperaturfallet kan vare i opp til 24 timer uten at det er unormalt, det er først når temperaturen er tilbake til normalen at ting skal skje.

Temperaturen til Nomi begynte sakte, men sikkert og stige i løpet i av natten. Om morningen lå den på 37,2 og jeg begynte å bli litt småbekymret da det ikke var noe tegn til at noe skulle skje, så jeg ringte veterinærvakta som kunne forsikre meg at dette var normalt og ga meg beskjed når det var grunn til bekymring.

Klokka ti på morningen gikk slimproppen og litt over klokka tolv gikk vannet. Timene gikk, temperaturen steg sakte, men ingenting annet skjedde. Pressveene uteble totalt. Da det hadde gått tre timer siden vannet gikk, temperaturen var nesten opp mot normalt og fortsatt ingen tegn til veer i det hele tatt, ringte jeg veterinæren igjen. Det var rett inn til veterinærvakta klokka fire og heldigvis hadde jeg med meg Hildegunn.

Nomi var i overraskende god form til å egentlig være fødeklar, og det var nok positivt for hennes del. Veterinæren sjekket Nomi og kjente at det lå valp oppi der, så han gav Nomi oxytocin for å se om det satte i gang pressveene. Hun fikk til noen press, men det kom bare fostervann ut. Så for å redde valpene og Nomi, ble det keisersnitt. Jeg turte ikke å bli med inn, så Hildegunn ble med inn som jordmor. Det føltes ut som en evighet samtidig som det gikk ganske fort. For plutselig hørte vi små valpehyl og ikke lenge etter kom Hildegunn ut med seks små, velskapte Nomibabyer og med den gode nyheten om at det ble fem tisper og en hannhund.

Jeg, pappa og Hildegunn sto og tørket de små, mens vi ventet på å få komme inn til Nomi for å gi valpene melk. Det var noen som trengte veldig hjelp til å komme seg, og det var spesielt èn valp Hildegunn måtte hjelpe veldig i gang da den var så og si livløs når den kom ut. Det var selvsagt den som hylte som verst de timene etterpå, hehe 😛

Etter at Nomi var sydd igjen og klar, måtte vi legge alle valpene til pattene så de fikk i seg råmelka før vi kunne dra hjem. Der var det to vi sleit med å få til å patte, men etter litt iherdig jobbing fikk vi de til å suge litt. Så var det vel egentlig bare på tide å betale, komme seg hjem og fortsette jobben der.

17.000 kronere fattigere dro vi hjem. Og heldigvis ville de to som ikke ville patte noe særlig tidligere, spise med stor lyst når vi kom hjem. Innimellom spisinga fikk vi merka valpene med fargebånd og veid de. Vi måtte holde Nomi litt tilbake innimellom da hun så ut til å prøve og reise seg, men jeg tror ikke det var valpene hun reagerte mest på det. Det var nok rusen.

Veterinæren brukte visstnok ikke narkose under operasjonen, men epidural og bedøvelse og det tror jeg han gjorde lurt i da vi blant annet slapp den risikoen med opphovning i svelget på grunn av tuben og fikk vi også med oss Nomi hjem fortere. Nomi kom seg ganske raskt og morsinstinktet kom med en gang hun var seg selv.

Jeg spurte veterinæren om hva han mente grunnen til keisersnittet var, for når vi først kom dit og han kjente etter sa han det var fullt blokkering, og jeg tenkte det var jo typisk problem med rasen. Men uten at han kunne si for sikkert da han ikke visste hvordan det ville ha gått ellers, forsto jeg han som at dette ikke var pga tyiske raseproblemer med fødsel, men at dette var noe som kunne skje med alle. For det var på grunn av manglende pressveer og mye fostervann at det ikke gikk som det skulle. Og hvis det var blokkering pga lite bekken på tispa eller for store valper, så skulle uansett pressveene ha vært der.

Men vi prøvde og da vet jeg. Noe som er kjekt med tanke på videre avl på disse linjene og avl generelt.


En fødeklar Nomi


Kassen til å ta med valpene i. Fylt med tepper og en varmeflaske.


Mine vidundere, under èn time gamle

Min uunnværlige, utrolig gode hjelper. Takk Hildegunn, for den fantastiske hjelpen og for at du passet på barnet mitt og tok deg av valpene hennes

 

Flere bilder kan sees her (kanskje ikke for veldig sarte sjeler?):
(mer…)

Dette skulle egentlig være et gledesfylt innlegg hvor jeg skulle skrive om planene mine fremover og hva vi egentlig har holdt på med de siste par ukene og hvor fokuset mitt har vært.

Nomi har løpetid og er på dag 15. I forrige uke var vi hos dyrlegen og tok progesteronprøve og skjedeutstryk for å finne det optimale tidspunktet for parring. I helga var jeg og pappa og selvsagt Nomi på Østlandet for å parre henne med den flotte hannhunden Gianni. Ble parring fredag og søndag og det så veldig vellykket ut og alle var veldig optimistiske 🙂

Egentlig skulle vi kjøre hjem igjen på mandagen, men det ble til at vi kjørte hjem søndagskveld istedet. Vi hadde det ikke travelt og tok hensyn til vær og føre og årstid. Jeg og pappa pratet om alt mulig, tøyset og hadde det kjekt. Pratet mye om den spennende tida fremover og snakket om navn på kommende valper.

På Tynset skjedde det som ikke skulle skje. Det var såpeglatt og til tross for lav hastighet mistet bilen festet og vi mistet kontroll over bilen. Bilen snudde seg sånn at vi fòr bortover veien med passasjersiden vendt mot kjøreretningen og vi havnet på motsatt side av veien og sklei bortover ei god stund før bilen gikk litt til rundt og vi havnet med bakparten ut i grøfta på motsatt side av veien. Der gikk bilen både høyt opp til høyre og venstre og det rister noe innmari, men heldigvis gikk ikke bilen på taket. Selv om det var nære på, og det føltes veldig sånn ut ei stund.

I det jeg skjønte at dette gikk galt var Nomi det eneste jeg tenkte på og jeg prøvde å snu meg for å… Ja, jeg vet egentlig ikke hva jeg tenke jeg skulle gjøre, men hun var i alle fall det jeg tenkte på. Jeg vet jeg prøvde å strekke hånda mi mot buret hennes for å holde igjen det eller noe sånt, men det hele gikk så fort og i det vi snudde rundt og bilen hoppet fra side til side ble jeg slengt tilbake på plass i setet mitt. Det jeg derimot så var at buret flyttet seg i bilen og Nomi fløy rundt inni der.

Da bilen endelig stoppet spurte jeg og pappa hverandre om det gikk bra, og så hoppet jeg ut av bilen og rett bort til Nomi. Det så ut til å ha gått bra med henne også, men litt satt ut de første par minuttene var hun. Etter å ha sjekket at det gikk bra med alle sammen, kom bekymringene for parringa og drektigheten. Jeg var sikker på at dette ødela alt og jeg ble skikkelig deppa. Den eneste grunnen til at vi var ute og kjørte, den eneste grunnen til at vi dro nedover til Østlandet, var for å parre Nomi og nå ser det hele ut til å ha gått rett til helvette.

Men jeg har fått beskjed om å tenke positivt, så jeg får prøve og gjøre det og tviholde på det bittelille håpet om at det kanskje blir valper allikevel 🙂

Etter utforkjørninga ringte pappa til nærmeste hjelp på Tynset og de kom og hentet oss. Dette var tolv-ett-tida på natta og ingenting var åpent så leiebil var ikke aktuelt, ei heller offentlig transport. Så ble det overnatting på Tynset, men der måtte vi krangle til oss et rom fordi vi hadde med oss hund. Akkurat der og da var de lite forståelsesfull for situasjonen vår, og de mente hunden kunne sove i bilen vi ikke hadde lengre. Heldigvis tok de til fornuft og gav oss et rom og over natte økte forståelsen deres også. Egentlig er det utsjekk klokka ti der, men vi fikk være der helt til renholderene kom for å rydde rommet og det ble jo et par timer lengre det. Noe som passet bra, for da kom hjelpen vår akkurat. En venn av familien kjørte fra Trondheim til Tynset for å hente oss og den kondemnerte bilen og på kvelden var vi endelig hjemme igjen 🙂

Jeg var til legen i dag og ble sykmeldt, da ryggen og nakken er litt stiv og vondt og gir meg en sabla vond hodepine. Ellers er det fortsatt bra med både meg, pappa og Nomi. Men veldig spent på tiden fremover og hva som skjer med Nomi og en eventuell drektighet.


Sånn stoppet bilen. Veien til venstre på bildet og en lang bakke på høyresiden. Bilen står feil vei i forhold til hvor vi kom fra.


Frontlyset på venstresiden hadde ramlet av og ble funnet i grøftekanten.


Høyresiden bak. Bildet er ikke skjevt, den siden står opp langs bakken.


Noen av delene fra bilen vi fant langs grøftekanten.

Bil
Høyre bakhjul.

Bilder av bilen dagen derpå og dagslys kan sees her: (mer…)

Veterinæren ringte i dag og kunne fortelle meg de gode nyhetene om at testen viste ingenting unormalt og at hjertet til Nomi var friskt 😀 Neste uke henter jeg attesten som dokumenterer dette og da kan jeg både si og dokumentere at Nomi i løpet av 2012 er øyelyst, hudsjekket, hjertetestet og patella luksasjonsjekket uten anmerkning. Det er i alle fall en god start, synes jeg 🙂

Etter å ha hatt på Holter EKG’en i 24 timer og og loggført hva hunden har gjort de timene, skal testen taes av kroppen og leses av av veterinæren. På grunn av jobb måtte Nomi gå med EKG’en på seg i 29 timer. Etter jobb var det bare å komme seg hjem, hente Nomi og gå til dyreklinikken. Dette var like før stengetid så det var bare tid til å klippe av bandasjen og renskrive loggen som veterinæren skulle få. Resultatet får jeg en gang i neste uke sammen, da skal jeg også få testen på hudundersøkelsen vi tok i går.

Hadde jo planer om å ta litt bilder underveis for å vise utstyret og hvordan det det var plassert på kroppen under all bandasjen. Det glemte jeg helt av, var så stresset over om jeg kom meg til dyreklinikken til rett tid og jeg hadde med meg Kira som tok det veldig rolig på tur i dag.


Her ser dere litt av de barberte flekkene på høyresiden, hvor elektrodene var festet.


Et skjermbildet av Nomi. Fulgte med henne på Skype på jobb i dag, hun lå stort sett sånn og sov.

Jeg hadde time til dyrlegen med Nomi og Fivel i dag. Fivel skulle bare revaksineres og få den årlige helsesjekken. Han lot seg undersøke, ikke noe problem å sette vaksina og han var frisk. Tror kanskje jeg også fikk et indirekte kompliment for tennene hans. Da veterinæren sjekke i munnen hans og så på tennene sa hun at han hadde veldig fine tenner og lurte på om jeg pussa de. Måtte jo si som sant er, at det gjør jeg ikke. Men måten hun sa det på hørtes ut som om hun mente at tennene hans var så fine at det kunne se ut som at de ble tatt godt vare på. Men ja, jeg kan jo ikke ta på meg den æren akkurat, men det var gøy å høre 🙂

Fikk også somla meg til veterinæren med Nomi for å helseteste litt igjen. I vår ble hun jo øyelyst uten anmerkning og patellasjekket fri på begge knærne. I dag var det tid for å finne ut om huden og hjertet var som det skulle. Veterinæren gjorde en grundig undersøkelse på Nomi, hvor hun sjekket nøye over alt på henne. Lyttet ekstra på hjertet, gikk grundig gjennom huden hennes og spesielt på plasser hvor det var vanligst at de fikk hudsykdommer. Som inn i ørene, i rynkene, i armhulene og mellom tærne. Sjekket knærne, munnen, øynene og ja egentlig det som er. Alt så veldig bra ut og vi fikk skryt over at dette var et flott og sunt eksemplar av rasen med en helsemessig god anatomi. Veterinæren mente også at det ikke var noe hensikt i å ta skrapeprøve av huden da det ikke var noe som tilsa at det skulle være et hudproblem og det da også var litt poengsløs å ta en prøve av et tilfeldig sted på kroppen da de ikke hadde noe å gå etter. Dette er forøvrig den andre veterinæren som har sagt, så da forholder jeg meg til det. Skulle forresten på en veterinærattest på det, men den glemte jeg å spørre etter så må hente den i morgen.

Så var det tid for hjertesjekken. Jeg hadde tidligere forhørt med meg litt rundt om hvilke hjertetester det var lurest og ta og når veterinæren fortalte meg at de gjennomførte den type test og anbefalte det også, så var jo valget ganske lett. Selv om det kostet en del penger!

Holter EKG heter det. Da skal hunden gå med en monitor og elektroder på seg i 24 timer og eieren skal loggføre hva hunden gjør de timene. Når den spiser, når den sover, når den går tur, når den kjører bil, når den er hjemme alene osv osv.

Men jeg skjønner hvorfor den testen er dyr, for det var et sabla styr å få på denne dingsen. Først ble Nomi barbert på de stedene elektrodene skulle festes på, så skal den monitoren ligge oppå ryggen hennes mellom skulderbladene hennes eller noe sånn. Pluss at det er en del ledninger. Så skal jo dette festes fast på kroppen så det ikke flytter på seg. Da ble det brukt en himla mye selvklebene bandasje som gikk over ryggen, ribbeina, magen og brystet. Når jeg trodde det var ferdig med å bandasjere henne og hun så ut som både en turtles og Frankenstein, så skulle de hive på enda mer. Da var den sånn hvit teipsak som skulle på for å at den selvklebende bandasjen skulle sitte. Så når de var ferdig å surre inn hunden min, begynte de å tegne på henne. De tegnet på hvor ledningene var, hvor elektrodene var, hvor monitoren var og en striplet linje og en saks, som jeg tror viser de hvor de skal klippe når denne rustningen skal av.

Så i morgen etter jobb skal vi tilbake til dyrlegen for å få av utstyret og lese av resultatet. Da får vi dommen, håper jeg.

Dagen i dag har derfor gått med til å loggføre hver bevegelse Nomi har gjort. Jeg synes det egentlig har vært litt vanskelig, for jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal fokusere på og bry meg om. Men dyrepleieren sa at jeg burde heller skrive for ofte enn for lite, så da har jeg gjort det for å være på den sikre siden Håper bare jeg har gjort det rett nå da

Ellers så fikk jeg snakket litt med veterinæren om videre planer med Nomi og vi har en avtale der, og jeg fikk snakket litt bulldoghelse med henne. Vi var heldigvis veldig enig i det vi snakket om, og er like sjokkert, lei oss og provosert over enkelte ting som kommer til bulldog og helse. Men det får jeg opp i et annet blogginnlegg.

Nomi har slitt litt i dag da. Syntes fryktelig synd på seg selv som måtte ha på seg dette tuller. Gjorde det jo bare vanskelig å gå og for ikke snakke om all den innsatsen hun har lagt i å prøve å gni det av ved å gni seg inntil bordet, sofaen, veggen, gardinene og det hun kom over. Utover kvelden har det gått bedre og jeg har fått henne til å roe seg ned og legge seg å slappe av i stedet. Og det har hun vel egentlig gjort de siste timene 🙂

Må forresten fortelle om en ekkel opplevelse jeg hadde tidligere i dag. Etter dyrlegetimen måtte jeg på jobb. Men først kjørte hun oss hjem så jeg fikk lempet hund og katt i hus. I det vi kom inn i leiligheten begynte Nomi med denne gniinga si med engang og var helt ekstrem. Så jeg fant ut at jeg måtte stenge henne inn på et mindre rom hvor også den gnimuligheten var mindre, og siden jeg på i en ettroms ble det logisk nok badet. Der har jeg varmekablene på på ganske så høy varme, så den måtte jeg jo skru av når Nomi skulle være inn på der. Fikk også dårlig samvittighet for å kaste henne inn på det rommet alene mens resten av flokken var samlet utenfor, så da fikk hun noen gode godbiter jeg hadde og en skål med vann. Låste døra og dro til jobb. Men så kom panikken, angsten og katastrofetankene og overtok meg helt. Jeg så plutselig for meg Nomi som døde av overoppheting fordi det var så varmt inn på badet uten luftemuligheter og det ville jo ta tid før varmen gikk ned. Så jeg for meg at hun døde ved at hun kveltes av de godbitene hun fikk meg av meg. Alt var så ekstremt og jeg klarte ikke å kvitte meg med de følelse.

Ringte pappa for å få han til å stikke innom leiligheten min når han var ferdig på jobb, noe han sa ja til å gjøre uten å nøle. Men det var fortsatt ei stund til han kunne gjøre det og jeg fikk ikke roen. Så løsningen ble at mamma dro hjem til meg og hentet Nomi og hadde henne hjem til seg til jeg var ferdig på jobb. Jeg har aldri følt dette før og det var helt ekstremt og psykotisk og totalt ulogisk, men jeg kan bare takke mamma og pappa for at de stiller opp når jeg trenger det og får roet situasjonen som egentlig ikke er en reel situasjonen en gang, bare fordi hjernen min blir helt hysterisk. Håper jeg aldri, aldri, aldri opplever dette igjen og jeg håper heller ikke at noen andre opplever dette. For det var skikkelig ekkelt altså

Er ikke stor å si om dagen i dag, sånn egentlig. Jeg var verken med å henta Nomi eller har henne hos meg nå, så all informasjon om henne kommer fra mamma og pappa. Men det jeg har fått vite er at hun i alle fall lever etter narkosen og det jeg ikke vet er om narkosen gikk bra uten komplikasjoner. Klokapselen er i alle fall fjernet og hun skal gå med bandasjen i to dager, gå med skjerm etter behov, ta smertestillende i fem dager og få penicilin i to uker tror jeg det var. Etter at bandasjen blir tatt av, så skal hun gå med potesokker. En til innendørsbruk og en til utendørsbruk, dermed må vi gå til innkjøp av potesokker for det har jeg faktisk ikke. Om èn uke skal vi på kontroll, og jeg håper selvsagt at dyrlegen da sier at alt ser bra ut. Den tid, den sorg.

Jeg vet ikke om det er nødvendig eller ei, men siden vi skal på utstilling om en månedstid ba jeg veterinæren skrive ut en veterinærattest sånn i tilfelle. Jeg vet ikke hvordan kloa nå ser ut,  om det vises og om det er noe en dommer eventuelt vil kicke på. Om hun halter, så er jo det selvsagt en annen sak og ikke noe en veterinærattest kan hjelpe oss med. Men det tror jeg ikke blir noe problem.

Hver gang jeg er inn til dyrlegen priser jeg meg lykkelig over at jeg har forsikring på dyrene mine. Jeg kan ikke fatte og begripe de som velger å ikke ha det eller de som setter av penger og lager seg en bufferkonto. Det er en vanvittig økonomisk trygghet å ha det, og jeg synes det er bedre å betale inn til et forsikringsselskap hver måned enn til en bufferkonto som lett kan fristes til «misbruk». I dag ble summen på rundt 2200kr hvor vi betalte rundt 1100kr. Medisinene kom på hele 600kr (!!), men heldigvis får jeg 10% på både den summen og summen i går.

Forresten så var hun mindre hyggelig damen fra i går også der i dag, men i dag var hun faktisk litt hyggelig. Da hun kom igjen på venterommet og så Nomi sa hun med en hyggelig tone: «Neimen, kompisen fra i går jo». Så da får jeg bare tro at hun kanskje var litt stressa i går og at det gikk litt «hardt utover oss».

Dyrlegetur med Nomi

5. mars 2012 | Postet av Stine in Hund | Sykdom/skade/helse - (0 Kommentarer)

Jeg hadde noen ærend på formiddagen på sørsia av byen og dro i sammen slengen en tur hjem til mamma og pappa for å se hvordan det sto til med Nomi. De hadde vært flink til å rense og passe på kloa til Nomi kvelden før, men allikevel var det blitt veldig betent og kloa så stygg og vond ut. Det viste seg at ikke hele klokapselen var revet, kun litt av den. Jeg prøvde å sette poten i grønnsåpevann for å få ut betennelsen, men det funka ikke helt som jeg hadde tenkt og Nomi syntes det var fryktelig vondt når jeg dreiv å fiklet borti kloa. Hun var også veldig rolig og slapp, og det var hun visstnok i går kveld også. Noe som ikke ligner henne i det hele tatt. Så jeg bestemte at hun måtte inn til dyrlegen så vi fikk fikset det her med en gang og rett fra starten av.

Etter at jeg og pappa var ferdig på jobb dro vi til dyrlegen med Nomi hvor det eneste dyrlegen kunne gjøre i dag var å bandasjere henne, putte på henne en skjerm, gi henne sprøyte med smertestillene og antibiotika og fortelle oss at vi må tilbake dagen etterpå for å legge henne i narkose og fjerne hele klokapselen. Til tross for at jeg er fullstendig klar over faren med narkose og spesielt når det kommer til en rase som bulldog og at det egentlig er bare rett og rimelig at dyrlegen informerer farene og bekymringene rundt, syntes jeg der og da at det var ganske dårlig gjort å skremme meg slik. Som om jeg ikke var nervøs nok fra før liksom.

Igjen, så sier jeg takk og lov for forsikring, for dette ble mye dyrere enn hva jeg hadde trodd det skulle bli. Bare dagens utgift ble på 1300kr, hvor den bandasjen deres kostet rundt 250kr! Jeg klarer ikke helt å la være å tenke på om det var en nødvendig dyrlegetur eller om det ville blitt bra av seg selv med litt rens og stell av oss, eller om det er nødvendig å fjerne klokapselen eller om den ville blitt bra av seg selv etter lit pleie.

Og ja! Jeg må fortelle om den frekke dama som var på venterommet samtidig som oss. Fra vi kom inn døra så hun kun på Nomi og da jeg skulle veie henne og vekta viste 23kg hører jeg hun utbryter et «oi!» med negativ tone. Tenkte ikke så mye over akkurat dèt, men så oppdaget Nomi hunden hennes og ville bort for å hilse på. Den sto langt unna og Nomi hadde ikke sjans til å nå bort. Jeg holdt selvsagt Nomi igjen, men hun ble litt vel ivrig og begynte å lage sånne ekle sutrelyder som gjør når hun ikke får det som hun vil, samtidig som hun dro i båndet. Jeg holdt henne fortsatt igjen og hun hadde fortsatt ikke sjans til å komme i nærheten av hunden som ble holdt av en annen person. Da snur den damen, som forøvrig står nærmere oss, seg mot Nomi og sier med sur og negativ stemme: «du får ikke hilse på den hunden om du vil eller ei – og ikke meg heller!». Jeg ble paff og tenkte mitt om at hun hadde vel ikke så mye til overs for hunder/raser som Nomi, men mente at hun allikevel kunne vist såpass respekt at hun holdt kjeft om det. Det var ikke akkurat noe fare for at de to kom til å komme borti hverandre eller kom til hilse på hverandre liksom.

Brukket ribbein

2. november 2011 | Postet av Stine in Hund | Sykdom/skade/helse - (0 Kommentarer)

Stakkars, stakkars Nikaen min fikk påvist brukket ribbein hos dyrlegen i dag Frown I lengre tid har Nika har vært plaget med noe og ikke vært seg selv, det har vært veldig vanskelig å forklare og hatt veldige diffuse symptomer. Men jeg som kjenner henne har sett at noe ikke stemte, at noe var galt. Men da jeg ikke klarte å finne ut av noe fysisk ved å klemme og ta på henne og slike ting begynte jeg å lure på om det psykisk og at hun ikke trivdes her lengre eller at jeg bare innbilte meg at det var noe. Jeg begynte å se feil med henne som ikke var der for å finne ut hva som plagde, som for eksempel at ene øyet hennes stakk mer ut enn det andre og at hun tisset helt merkelig. Da holdt jeg på å bli sprø og så bekymret som det gikk an. Derfor bestemte jeg med for at Nika skal få flytte til mamma og pappa for noen dager for å teste ut om det var miljøet her hun reagerte på og at hun ikke trivdes her og med en så stor flokk og finne ut om jeg overreagerte eller om de så det samme som meg at noe ikke stemte med Nika.

Allerede den første kvelden hun var hos de, altså i går, bekreftet samtlig i familien at hun var ikke selv i det hele tatt og kom med ulike typiske karaktertrekk ved Nika som manglet nå. Som at hun ikke var like glad og sprudlete, ikke var like gira på å hilse, trakk seg unna, sleiket ikke febrilsk i ansiktet slik hun pleier osv osv. Men det hun gjorde mer av der enn hjemme hos meg, var at hun peip mer når noen løftet henne opp. Det kunne hun gjøre hos meg også en sjeldent gang, men ikke når jeg løftet henne eller tok på henne og det var ikke sammenheng i når hun gjorde det så jeg klarte liksom ikke å finne fellesnevneren. Vi bestemte oss i alle fall for at de skulle observere henne noen dager før vi dro til dyrlegen med henne, eller dra til dyrlegen før hvis det ble verre.

I dag morrest ble jeg oppringt av mamma som mente at det var noe veldig galt med henne og at vi måtte dra til dyrlegen med allerede nå. Vi dro til dyrlegen og prøvde å forklare så godt vi kunne hva som var galt og selv om det var veldig diffuse symptomer, så hadde dyrlegen en mistanke om hva det var etter å ha undersøkt henne. Nika måtte være igjen for å ta blodprøve og røntgenbilder.

Dagen gikk heldigvis fort da det var mye å gjøre på jobb, men det var allikevel ikke noe gøy da dyrlegen ringte og fortalte at Nika hadde ribbeinsbrudd og det var egentlig ingenting annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp med smertestillende. Du kan tro jeg var både lettet for at de fant ut hva det var og kjempelei meg for at det hadde gått så lang tid før jeg tok henne med til dyrlegen. Da vi hentet henne fikk jeg vite at det var brudd i ribbeina der hvor de møtes under brystet og at hun må gå på smertestillende i to uker i første omgang og så ta det derifra.

Egentlig skulle mamma ta henne med seg hjem igjen slik at hun kunne bo der ei stund for å komme seg bedre, men jeg ville ha henne med meg i kveld bare for å være litt med henne. Men i morgen kommer Nomi hit og da tar mamma med seg Nika tilbake. Det er nok sikkert enklere for henne å være der nå enn her hjemme med alle dyra,

En del har spurt meg om hvordan dette har skjedd og mange har tullet og mistenkt at det har vært Nomi eller Olga som har skadet henne ved uhell, eller at det var noen av de andre dyrene. Og noen har ment hun tåler ingenting fordi hun er så skjør. Det er verken at hun er så skjør eller de andre dyrene sin feil, bare så det er sagt. Til tross for størrelsen, så er hun ikke så skjør som det ser ut til. Det vet vi gjennom erfaring med tanke på enkelte ting hun har vært gjennom.  MEN jeg vet ikke hva som har skjedd med henne, jeg har bare en sterk mistanke om at jeg har sparket til henne om natta ved et uhell da jeg skulle skifte liggestilling og samtidig rette på dyna med føttene

Men jeg vil helt slutt nevne hvor mye skryt Nika fikk hos dyrlegen i dag fordi hun var så flink og rolig og lot seg undersøke uten noe problem, det var nemlig ikke den erfaringen dyrlegen hadde med slike miniatyrhunder. Det var litt gøy å høre da, og samtidig få vite at andre ser det fantastiske i henne

I går var jeg hos dyrlegen for å revaksinering og helsesjekk av to hunder, en katt og en gris og måtte betale den nette sum av 2500 kr. Det koster å være kar! Men alle var friske, raske og så godt ut ifølge dyrlegen, så jeg er fornøyd 🙂

Anyway! Jeg ble opplyst om den nye kennelhostevaksinen, den som taes i nesen, og fikk informasjon om både den og dens bivirkninger og at man måtte ta hensyn til mennesker i familien som evt hadde kronisk luftveissykdommer o.l. Mange var visstnok kritiske til den nye vaksinen pga bivirkningene og valgte å ikke ta den. Dyrlegen sa også noe om at de ikke hadde fått kartlagt alle bivirkningene eller noe sånn der og ba meg om å rapportere inn om jeg opplevde noen bivirkninger på mine. Jeg hadde ingen innvendinger og valgte derfor å prøve ut vaksinen.

Jeg var jo også litt spent hvordan Nika og Kira tok det å bli sprøytet i nesa, men Kira var dyktig som alltid og var helt rolig. Nika var litt flink hun også, men holdt fast dyrlegen med forlabbene og prøvde å dytte bort henne. Heldigvis er Nika utstyrt med store nesebor i forhold til størrelsen, så det var ikke noe problem med å få sprøytet det inne

Som sagt så skulle jeg jo rappotere inn hvis jeg opplevde noe bivirkninger på hundene. Nå vet jeg ikke hva bivirkningene kan være annet enn at jeg fikk vi vite at på sånne små hunder som Nika så kunne det oppstå kennelhostesymptomer i en uke, men at det var ufarlig. Jeg har enda ikke sett noe på Nika som er unormalt, men Kira ble kjempedårlig i magen etter at vi hadde vært hos dyrlegen og holdt det gående i et døgn.

Et par timer etter at vi var hos dyrlegen måtte Kira akutt på do og det som kom var bare rennende. Hun hadde til å med bæsjet inne mens jeg var på jobb, og når Kira gjør ifra seg inne så er det krise altså før det gjør hun aldri. Heldigvis hadde jeg kort dag i går, for hele resten av den dagen måtte vi ut sånn ca annenhver time og alt som kom var flytende. Så istedet for å ta med bæsjeposer, måtte jeg ta med bøtte med vann for å hele over og skylle det vekk.

Natt til i dag var ikke bedre, for igjen så måtte vi ut ca annenhver time og igjen var det kun flytende som kom og igjen måtte jeg ta med bøtte med vann og skylle, men denne gangen var jeg trøtt og sliten og bare ville sove. Heldigvis bedret det seg utover dagen i dag og jeg fikk til å plukke opp det meste. Nå er det også lenge siden Kira har måtte ut, så det ser ut til at det begynner å stabilisere seg inni magen til Kira.

Det kan bare være tilfeldigheter og andre ting som forårsaket det som jeg ikke har fått med meg, men hun har aldri vært SÅ dårlig SÅ lenge, så jeg kommer til å rapportere inn dette som en bivirkning, så får jeg heller høre hva dyrlegen sier om det.