Hjemmeside     Kennel Nalani          

Valpene 18 dager

6. mars 2013 | Postet av Stine in Avl og oppdrett | Bilde | Hund - (0 Kommentarer)

I dag er valpene 18 dager og de har forandret og utviklet seg en hel del på de dagene. Dessverre har ikke jeg vært flink til å ta bilder av valpene fra de begynte å åpne øynene sine av den enkle grunn at jeg ikke fikk til å ta noen gode bilder uten blits, og valper med nyåpne øyner skal ikke bli utsatt for blits (eller sterkt, direkte lys) etter det jeg har hørt.

Men i dag jukset jeg big time og jeg håper det ikke får negative konsekvenser for valpene sin del. Jeg skyndte meg å ta et hodebilde av alle valpene med blits. Vil tro at ettersom blitsen går rett i taket eller noe bakover og ikke rett på valpene og øynene deres, så er det ikke farlig? Uansett blir det flere bilder av de helga da de er tre uker gamle og skal flytte ned i stua sammen med resten av flokken og bli en del av hverdagen. Det gleder jeg meg til 🙂 Det er også sagt at fra de er tre uker gamle kan man ta bilder med blits igjen.

Ellers har alle valpene åpnet øynene sine og ørene sine. De er begynt å tisse og bæsje på egenhånd (noe som gir mer vaskejobb :P), de er begynt å gå, sitte og patte i stående stilling. Noen av valpene har begynt å leke med hverandre og noen bjeffer og knurrer til og med. Det er utrolig gøy å observere de 🙂

Jeg er like glad i de alle sammen, og finne en favoritt er ikke lett. De har begynt å få en personlighet og en kan gjette seg til hvilken valp som gjorde hva uten å se det selv. Alle spiser bra og vokser jevnt og trutt. Eller, vi har ei tispe som er mye mindre enn de andre uten at det betyr noe. Hun utvikler seg på samme måte som de andre, er viljesterk, spiser bra og og er ikke den som gir fra seg puppen. Allikevel har vi begynt å gi henne litt morsmelkserstatning de siste dagene, bare for å se om hun kommer etter de andre i vekt også. Hun har til nå fått 30ml x 2, men hun har matvett og vi øker dermed dosen til 50ml x 2. I tillegg patter hun og det like ofte som resten av kullet.

I dag var det ikke enkelt å ta bilde av valpene da de var litt vel aktive og gav meg noen grimaser istedet. Legger ut bildene av de lell, jeg 🙂

Blå hannhund

Oransje tispe

Rosa tispe


Beige tispe


Brun tispe


Grå tispe


Flere bilder av valpene kan sees på valpesiden deres 🙂

Da sitter jeg her med nye erfaringer og et helt valpekull rikere. Seks fantastiske små som jeg skal få følge opp og bli kjent med. Jeg har uker med jobbing fremover og heldigvis har jeg to uker fri. Det kreves når de trenger 24 timers døgnvakt de første ukene. Nomi er kommet seg og er en fantastisk mamma, like fantastisk som jeg trodde hun ville være. Selv om det ikke gikk helt som det skulle, så er dette helt magisk og vidunderlig

Den siste uka har vi tatt temperaturen for å følge med temperaturfallet som kommer før fødselen starter. Hun har vært på 37,8-37-9, men i går formiddag, fredag 15.februar, på dag 63 sank temperaturen ned til 36,5 og holdt seg der hele dagen. Det sies at dette temperaturfallet kan vare i opp til 24 timer uten at det er unormalt, det er først når temperaturen er tilbake til normalen at ting skal skje.

Temperaturen til Nomi begynte sakte, men sikkert og stige i løpet i av natten. Om morningen lå den på 37,2 og jeg begynte å bli litt småbekymret da det ikke var noe tegn til at noe skulle skje, så jeg ringte veterinærvakta som kunne forsikre meg at dette var normalt og ga meg beskjed når det var grunn til bekymring.

Klokka ti på morningen gikk slimproppen og litt over klokka tolv gikk vannet. Timene gikk, temperaturen steg sakte, men ingenting annet skjedde. Pressveene uteble totalt. Da det hadde gått tre timer siden vannet gikk, temperaturen var nesten opp mot normalt og fortsatt ingen tegn til veer i det hele tatt, ringte jeg veterinæren igjen. Det var rett inn til veterinærvakta klokka fire og heldigvis hadde jeg med meg Hildegunn.

Nomi var i overraskende god form til å egentlig være fødeklar, og det var nok positivt for hennes del. Veterinæren sjekket Nomi og kjente at det lå valp oppi der, så han gav Nomi oxytocin for å se om det satte i gang pressveene. Hun fikk til noen press, men det kom bare fostervann ut. Så for å redde valpene og Nomi, ble det keisersnitt. Jeg turte ikke å bli med inn, så Hildegunn ble med inn som jordmor. Det føltes ut som en evighet samtidig som det gikk ganske fort. For plutselig hørte vi små valpehyl og ikke lenge etter kom Hildegunn ut med seks små, velskapte Nomibabyer og med den gode nyheten om at det ble fem tisper og en hannhund.

Jeg, pappa og Hildegunn sto og tørket de små, mens vi ventet på å få komme inn til Nomi for å gi valpene melk. Det var noen som trengte veldig hjelp til å komme seg, og det var spesielt èn valp Hildegunn måtte hjelpe veldig i gang da den var så og si livløs når den kom ut. Det var selvsagt den som hylte som verst de timene etterpå, hehe 😛

Etter at Nomi var sydd igjen og klar, måtte vi legge alle valpene til pattene så de fikk i seg råmelka før vi kunne dra hjem. Der var det to vi sleit med å få til å patte, men etter litt iherdig jobbing fikk vi de til å suge litt. Så var det vel egentlig bare på tide å betale, komme seg hjem og fortsette jobben der.

17.000 kronere fattigere dro vi hjem. Og heldigvis ville de to som ikke ville patte noe særlig tidligere, spise med stor lyst når vi kom hjem. Innimellom spisinga fikk vi merka valpene med fargebånd og veid de. Vi måtte holde Nomi litt tilbake innimellom da hun så ut til å prøve og reise seg, men jeg tror ikke det var valpene hun reagerte mest på det. Det var nok rusen.

Veterinæren brukte visstnok ikke narkose under operasjonen, men epidural og bedøvelse og det tror jeg han gjorde lurt i da vi blant annet slapp den risikoen med opphovning i svelget på grunn av tuben og fikk vi også med oss Nomi hjem fortere. Nomi kom seg ganske raskt og morsinstinktet kom med en gang hun var seg selv.

Jeg spurte veterinæren om hva han mente grunnen til keisersnittet var, for når vi først kom dit og han kjente etter sa han det var fullt blokkering, og jeg tenkte det var jo typisk problem med rasen. Men uten at han kunne si for sikkert da han ikke visste hvordan det ville ha gått ellers, forsto jeg han som at dette ikke var pga tyiske raseproblemer med fødsel, men at dette var noe som kunne skje med alle. For det var på grunn av manglende pressveer og mye fostervann at det ikke gikk som det skulle. Og hvis det var blokkering pga lite bekken på tispa eller for store valper, så skulle uansett pressveene ha vært der.

Men vi prøvde og da vet jeg. Noe som er kjekt med tanke på videre avl på disse linjene og avl generelt.


En fødeklar Nomi


Kassen til å ta med valpene i. Fylt med tepper og en varmeflaske.


Mine vidundere, under èn time gamle

Min uunnværlige, utrolig gode hjelper. Takk Hildegunn, for den fantastiske hjelpen og for at du passet på barnet mitt og tok deg av valpene hennes

 

Flere bilder kan sees her (kanskje ikke for veldig sarte sjeler?):
(mer…)

Nomi 9 uker drektig

16. februar 2013 | Postet av Stine in Avl og oppdrett | Bilde | Hund - (0 Kommentarer)

Da er vi inne i det siste trimester, ni uker er gått og vi venter egenlig bare på fødsel. På onsdagen som var flyttet jeg og alle dyrene hjem på Flatåsen for å innlosjere oss der for de neste ukene, samt venne Nomi på valperommet og valpekassen.

De siste tre ukene har gått litt over i hverandre og jeg husker ikke hvilke observasjoner jeg gjorde i hvilke uker. Jeg synes å huske at Nomi på slutten i andre trimester var så stor og var sikker på at det var i alle fall mer enn et par-tre valper der inne, men fra uke 7 ca syntes jeg plutselig magen hennes ble så mye mindre og midja hennes kom mer frem. Jeg begynte å lure på om jeg ikke fôret henne godt nok eller om jeg hadde fôret henne for mye tidligere, og i verste fall trodde jeg hun hadde mistet valpene eller noen av valpene. Jeg fortsatte i alle fall som før å gi henne vom og hundemat og valpefôret til Royal Canin, da i flere, små måltid. Matlysten var der, men hun spiste ikke opp all maten sin om hun fikk de vanlige porsjonene sine.

Så kom noen gode tegn. Hun giddet ikke å engasjere seg og giddet ikke å blande seg inn når Kira og Nika begynte leke. Det er noe Nomi vanligvis aldri klarer å overse og er på plass med en gang og skal være med å leke og tar kanskje litt over når andre hunder og/eller mennesker begynner med noe Nomi synes virker moro. Jeg ble overlykkelig over at hun valgte å sove og slappe av istedet, for et bedre drektighetstegn enn det kunne jeg ikke fått på Nomi. Selvsagt snudde det også. Hun ble mer aktiv og sitt gamle jeg til å være høydrektig, og jo nærmere termin vi kom, jo mer aktiv og hoppete ble hun. Ikke et godt tegn syntes jeg. Og sånn gikk følelsene opp og ned hele tiden hos meg.

7,5 uke drektig, på dag 54 etter første parring, var tid for røngten og jeg var selvsagt veldig spent. Hadde tidligere tippet med Kjersti om hvor mange der var der inne, og begge trodde uavhengig av hverandre at det var seks stykker. Røntgen viste definitivt fire stykker, mens mamma og pappa mente de så en femte ryggrad. Noe veterinæren mente ikke var usannsynlig, men kunne i gå 100% god for den ettersom vi ikke så noe hodeskalle og ryggraden var litt sånn vanskelig å tyde. Fire stykker var et fint antall det, og det passet med det vi så på ultralyd. Nå var det bare spørsmål rundt fødsel og usikkerheten på kjønnene som sto i hodet på meg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for naturlig fødsel før parringen, men når jeg sto midt oppi det hele ble alt så usikkert og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så det ble bestilt en kontrolltime uka etter for å drøfte med veterinær hva jeg skulle gjøre og for å få en vurdering på hvor nærme fødsel Nomi var.

8,5 uke drektig, på dag 61 etter første parring, var vi på svangerskapskontroll (:p) med Nomi for å snakke om naturlig fødsel eller keisersnitt. Veterinæren gikk over Nomi og sa alt så bra ut og at hun hadde en såkalt normaldrektighet. Hun hadde også snakket med veterinærhøyskolen angående det å ta en planlagt keisersnitt og de sa da en slik keisersnitt må taes så tett opp mot termin og at melkeproduksjonen burde ha kommet i gang. For selv om det kunne oppstå komplikasjoner med en fødsel, var ikke keisersnitt nødvendigvis den enkle utvei og det kunne oppstå like store, om ikke større jobb og komplikasjoner.

Melkeproduksjonene til Nomi var i gang, hun var løs bak og magen hadde senket seg. Hun hadde gått fra den berømte appelsinformen til pæreformen.

Noe som kanskje ikke er lov å snakke høyt om er dette med økonomi rundt dette med valpekull. For jeg må ærlig innrømme at jeg tenkte på dette med utgiftene med keisersnitt, dag kontra natt og hverdag kontra helg. Det er forskjell på å betale 8000kr og 16000kr. Usikkerheten rundt hvem som eventult skulle utføre den operasjonen bekymret meg litt også, og jeg ville helst at «min» veterinær skulle utføre det og ikke en tilfeldig veterinær jeg ikke kjente til og som ikke kjente til meg og Nomi, og som tilfeldigvis hadde veterinærvakt på den tiden.

Jeg gikk ut døra, om ikke 100% bestemt, men med en god magefølelse på at jeg hadde gjort det riktige valget – å la henne prøve selv. Det var det jeg hele tiden ville og det var det jeg var fast bestemt på – frem til hun ble konstantert drektig.

Nå er hun 9 uker drektig, og jeg kan si hele drektigheten har gått bra. Jeg tror de fleste drektighetstegnene har vært der, og noen har uteblitt. Som f.eks kvalme, oppkast, drektighetsblikket noen snakker om og personlighetsforandringene. Det aller meste er blitt fremstilt og formet pga min usikkerhet og det at jeg ikke har visst hva jeg skal se etter og ingenting å sammenligne med. Jeg tørr og påstå at jeg kjenner hunden min veldig godt, men når du står oppi det så blir man usikker altså. Spesielt når det er første gangen. Når jeg ser tilbake nå, så har ting kanskje ikke vært så usikkert som jeg ville ha det til. Hun har vært veldig etter boka føler jeg. Og det skal også sies, jeg har ikke klart meg uten bøkene «Genetikk, avl og oppdrett» som jeg kjøpte gjennom NKKs oppdretterskole og «Valping – drektighet, fødsel og valpestell«. Og selvsagt venner, bekjente og erfarne oppdrettere 🙂

8 uker drektig

8,5 uke drektig

9 uker drektig

Aliana de Lares Paradis er en engelsk bulldogtispe på 7,5 uke som kommer fra kennel Lares Paradis i Hønefoss. Lana, som hun skal hete til daglig, skal bli min nye utstillingsstjerne og avlstispe, men skal deleies med pappa og også bo hos han og mamma.

Mer informasjon vil komme etter vi har fått henne i hus og blitt litt kjent med henne 🙂


7 uker gammel.


6 uker gammel.


1 uke gammel.


Hele kullet 6 uker gamle. Lana nr. 2 fra venstre.


Hele kullet 7 uker gamle. Lana nr. 4 fra venstre.

Alle bildene er tatt av kennel Lares Paradis.

Nomi 6,5 uke drektig

1. februar 2013 | Postet av Stine in Avl og oppdrett | Bilde | Hund - (0 Kommentarer)

Det er vel på tide å skrive litt om drektigheten til Nomi nå som hun er sju uker drektig og det er kun er to uker igjen til termin. Så vær foreberedt på et langt innlegg, og kanskje et noe rotete ett.

Jeg har vært tilbakeholden med informasjon, bilder og tanker om valpeplanene og denne drektigheten tidligere. Det har ikke vært en hemmelighet, jeg bare ikke vært ut med det offentlig på internett. Jeg ville at parringen skulle gå i orden først før jeg gikk ut med planene mine. Hadde også store planer om å oppdatere ukentlig med bilder av magen og midjemål, samt fortelle om mine tanker, erfaringer og opplevelser rundt det og det å ha sitt første kull. Men så ble jeg slått helt tilbake da vi ble utsatt for den bilulykken og jeg trodde at nå var det ingen sjans i havet for at Nomi ble drektig. Jeg hadde jo selvsagt et ørlite håp og med positive mennesker rundt meg, gikk jeg utifra at hun var drektig til det motsatte var bevist.

Løpetiden
Jeg hadde tatt feil av syklusen til Nomi og trodde at løpetiden skulle komme i november. Vel, den kom når den skulle den – i desember. Når jeg i tillegg har en hund som driver med forberedelse til løpetid flere måneder i forveien ble det lenge å vente når jeg i utgangspunktet hadde tatt feil. Men da den først kom, kom den så plutselig og jeg følte meg så uforberedt.

Tirsdag 4.desember oppdaget jeg løpetiden ved å dytte papir opp i dåsa til Nomi og jeg begynte å telle fra den dagen. Mandag 10.desember på dag 7 dro vi til dyrlegen for å ta blodprøve (progesterontest) for å måle når det optimale parringstidspunktet var. Ble ikke helt fornøyd med dyreklinikken når de gav meg en informasjon når jeg ringte for å bestille time og fikk en annen informasjon og dermed annen serice når jeg kom dit.

Den blodprøven dyrlegen tok målte ingen verdier, og ga heller ikke et sikkert resultat på om var eller når hun var parringsklar. Dyrlegen mente dog at det var litt tidlig enda og at vi burde komme inn for en ny blodprøve om et par dager. Onsdag 12.desember på dag 9 tok vi den rette blodprøven (den ble sendt inn til Norges Veterinærhøyskole) og et skjedeutstryk. Utstryket sa at hun var ikke helt klar enda, men det nærmet seg og veterinæren trodde at førstkommende helg ville være de rette dagene. Blodprøvesvarene kom dagen etterpå, altså på dag 10, og hadde en verdi på 5. Det sies at verdiene dobles for hver dag og at det skal ligge på rundt 25 når tispa har eggløsning. Igjen så mente dyrlegen at det betydde at de rette dagene for parring var førstkommende helg og anbefalte oss å kjøre sørover.

Natt til fredag 14.desember kjørte jeg, Nomi og pappa nedover Østlandet for å parre Nomi. Eller inseminere da. Vi dro til en fantastisk snill og flink dyrlege i Hurum, og der ble Nomi inseminert med fersk sperm på dag 11 og 13. Natt til mandag kjørte vi hjem igjen, en dag tidligere enn først planlagt.

Før parring:

Første trimester
Den første uka etter parring ble ikke helt som planlagt. Jeg ble sykmeldt pga ryggsmerter og brukte ellers dagene på å ta sorgene på forskudd og deppe litt over at bilulykken hadde ødelagt all sjanse for at Nomi skulle ta seg. De to påfølgende ukene vekslet jeg mellom å tro at hun var drektig og ikke tro at hun var drektig, og jeg vekslet mellom å se drektighetstegn og ikke se drektighetstegn. Det var så mye følelser og tanker og frem og tilbake at jeg gjorde alle rundt meg sprø. Jeg leste mye i oppdretterboka mi om hvordan løpetid og drektighet fungerte og hvilke drektighetstegn jeg kunne se etter. Jeg leste også at tidlige drektighetstegn også kunne bare være innbilt drektighet, og ble mer usikker

Jeg leste blant annet at ved drektighet så skal vulva fortsette å være hoven, du skal se opp for pussfarget, illeluktende utflod og være forsiktig med stress og ekstra påkjenninger rundt uke 3 ca for da fester eggene seg til livmoren, og det kan også føre til at hunden blir kvalm og kaster opp.

Vulva holdt seg hoven hos Nomi og det gjorde at jeg fikk et ørlite håp. Men da hun fikk en masse illeluktende, pussfarget utflod var jeg sikker på at nå hadde hun fått livmorbetennelse. Det ordnet seg heldigvis med antibiotika. Det var ingen tegn til kvalme eller oppkast, men jeg passet ekstra godt på rundt uke 3 allikevel jeg. Ikke var det noe forandring i atferden hennes og ikke følte jeg jeg hun fikk det drektighetsblikket enkelte mener tispene får. Noen mente derimot hun var mer kosete og andre mente hun hadde forandringer i pattene. Jeg skiftet mening for hver halv time, så jeg var ikke til å stole på.

Onsdag 9. januar på dag 26/24 (nesten 4 uker drektig) var vi på ultralyd. Jeg hadde fått beskjed om å gi en mindre porsjon med mat den dagen og da gjorde jeg selvsagt det. Det var utrolig skremmende å stå der og vente på dommen. Vi sto og så lenge på den maskinen og det var stille. Jeg visste ikke hva jeg så på, hva jeg skulle se etter eller forvente og da dyrlegen brukte lang tid før hun sa noe, var jeg sikker på at hun ikke var drektig. Da dyrlegen først sa noe skjønte jeg egentlig ikke helt hva hun mente, for det virket som hun ikke turte å si ifra at hun ikke så noe. Men hun sa hun så i alle fall èn valp og at Nomi var drektig, men hun ville at vi skulle komme tilbake om èn uke for en ny ultralyd. Da skulle vi ikke lufte Nomi på forhånd sånn at hun kom dit med full blære for det skulle visst gjøre det lettere eller noe sånt. Siden vi fikk den timen gratis var jo det greit nok, men jeg gikk derfra like klok som jeg kom og jeg fikk ikke den bekreftelsen jeg ville. Så da var det å vente enda en uke…

Halv uke på vei:

2 uker drektig:

3 uker drektig:


(se bort ifra at hun er dårlig stilt opp bak)

Andre trimester
Drektighetstegnene hadde uteblitt og med den usikre ultralyden vi var på, visste jeg ikke hva jeg skulle tro. Men så begynte det å dukke opp tegn rundt 4.uke som gjorde meg optimistisk. Jeg syntes pattene hennes var blitt sånn klassisk rosa og struttende. Men da jeg så hun hadde luktfri, blank utflod helte jeg mer mot at hun var drektig enn ikke. Over alt hvor jeg leste på nettet ble det sagt at det var en sikker indikator på at hunden var drektig. Jeg turte ikke å håpe på for mye, men gliste litt inni meg.

Onsdag 16. desember på dag 33/31 (nesten 5 uker) var det på tide med en ny ultralyd. Jeg var supernøye på at Nomi ikke fikk muligheten til å tisse og stressa litt med det for nå ville jeg vite om hun var drektig eller ei. Denne gangen så vi noe på skjermen med en gang og flere enn sist. På et bilde så vi minst to og på et annet bilde så vi tre. Jeg spurte dyrlegen hvor mange vi hadde sett, men turte ikke å svare på det for det var ikke uvanlig at man så samme fosterblære to ganger. Men i alle fall minst tre valper ble sett, og jeg mener vi så i alle fall fire-fem. Jeg spurte om det var noen av de som var døde, men det var det ikke sa dyrlegen. Dessverre hadde hun det litt travelt, så det ble bare rett inn for å få bekreftet drektigheten.

Nå kunne jeg i alle fall si at Nomi var drektig og gå ut med det offentlig. Hadde planer om å legge det ut på Facebook og mer til, men så var det møter og kurs og jobb de påfølgende dagene og tiden gikk. Så ble jeg syk og tiden gikk og det ble utsatt nok en gang.

Etterhvert som hun ble fem uker drektig syntes jeg at magen til Nomi vokste, og til tross for at hun var konstantert drektig turte jeg ikke å håpe for mye og stole på meg selv. Var hun blitt feit eller hadde magen hennes vokst?

Seks uker drektig og jeg ser magen vokser og pattene vokser og juret vokser. Jeg må hele tiden ta på magen hennes og kjenne på pattene hennes. Magen er hard å ta på med to kuler som stikker ut på hver side. Hun har ikke underlinje lengre, det har hun ikke hatt på en stund. Hun har fortsatt litt midje, men den også ser ut til å bli mindre. Jeg synes det med fôring er råvanskelig og det å vite om det er drektigheten eller om hun er blitt feit, Får Nomi nok mat? Får valpene nok næring?

Jeg har gitt Nomi Royal Canin medium junior siden hun ble parret. Nomi har alltid vært slank og kanskje 1-2kg for slank til tider. Hun er aktiv og har i tillegg høy forbrenning så det var greit å begynne på et litt feite fôr. Hun har vært litt opp og ned i matveien før drektigheten og det er vanlig at skjer når de er drektig også. Nomi har ikke matvegret under drektigheten frem til nå, hun har alltid spist. Men noen dager spist mer enn andre dager. Og noen dager har hun til og med vært kjempeglupsk, det har hun ikke vært før drektigheten. Jeg begynte å dele opp måltidene hennes i to-tre mindre måltider istedet for et stort ett når hun var 5,5-6 uker drektig. Og hadde oppi en klæsj med vom og hundemat de dagene tørrfôret ikke fristet aller mest.

Fising er også noe hun begynte med rundt denne tida. Skikkelig, skikkelig, skikkelig sure fiser som virkelig lukter. Lukter verre enn ellers. Ormekur tok jeg også rundt denne tida. Fikk det anbefalt fra en annen bulldogoppdretter. Fikk da resept på Banminth-pasta som var noe herk å måle opp, så jeg håper bare det ble riktig. Dosen ble i alle fall litt større og ikke litt mindre enn det hun skulle ha, så ormekurbehandlingen skal ha gått i orden. Har ikke sett noe orm i avføringen hennes og jeg håper jeg slipper å se de både på Nomi og valpene hennes. Neste ormekurbehandling blir forøvrig samtidig som valpene.

Har nå også offentliggjort planene og drektigheten på Facebook. Videre annonsering blir når valpene er født.

4 uker drektig:

5 uker drektig: 

5,5 uker drektig:

6 uker drektig:

6,5 uker drektig:

Dette skulle egentlig være et gledesfylt innlegg hvor jeg skulle skrive om planene mine fremover og hva vi egentlig har holdt på med de siste par ukene og hvor fokuset mitt har vært.

Nomi har løpetid og er på dag 15. I forrige uke var vi hos dyrlegen og tok progesteronprøve og skjedeutstryk for å finne det optimale tidspunktet for parring. I helga var jeg og pappa og selvsagt Nomi på Østlandet for å parre henne med den flotte hannhunden Gianni. Ble parring fredag og søndag og det så veldig vellykket ut og alle var veldig optimistiske 🙂

Egentlig skulle vi kjøre hjem igjen på mandagen, men det ble til at vi kjørte hjem søndagskveld istedet. Vi hadde det ikke travelt og tok hensyn til vær og føre og årstid. Jeg og pappa pratet om alt mulig, tøyset og hadde det kjekt. Pratet mye om den spennende tida fremover og snakket om navn på kommende valper.

På Tynset skjedde det som ikke skulle skje. Det var såpeglatt og til tross for lav hastighet mistet bilen festet og vi mistet kontroll over bilen. Bilen snudde seg sånn at vi fòr bortover veien med passasjersiden vendt mot kjøreretningen og vi havnet på motsatt side av veien og sklei bortover ei god stund før bilen gikk litt til rundt og vi havnet med bakparten ut i grøfta på motsatt side av veien. Der gikk bilen både høyt opp til høyre og venstre og det rister noe innmari, men heldigvis gikk ikke bilen på taket. Selv om det var nære på, og det føltes veldig sånn ut ei stund.

I det jeg skjønte at dette gikk galt var Nomi det eneste jeg tenkte på og jeg prøvde å snu meg for å… Ja, jeg vet egentlig ikke hva jeg tenke jeg skulle gjøre, men hun var i alle fall det jeg tenkte på. Jeg vet jeg prøvde å strekke hånda mi mot buret hennes for å holde igjen det eller noe sånt, men det hele gikk så fort og i det vi snudde rundt og bilen hoppet fra side til side ble jeg slengt tilbake på plass i setet mitt. Det jeg derimot så var at buret flyttet seg i bilen og Nomi fløy rundt inni der.

Da bilen endelig stoppet spurte jeg og pappa hverandre om det gikk bra, og så hoppet jeg ut av bilen og rett bort til Nomi. Det så ut til å ha gått bra med henne også, men litt satt ut de første par minuttene var hun. Etter å ha sjekket at det gikk bra med alle sammen, kom bekymringene for parringa og drektigheten. Jeg var sikker på at dette ødela alt og jeg ble skikkelig deppa. Den eneste grunnen til at vi var ute og kjørte, den eneste grunnen til at vi dro nedover til Østlandet, var for å parre Nomi og nå ser det hele ut til å ha gått rett til helvette.

Men jeg har fått beskjed om å tenke positivt, så jeg får prøve og gjøre det og tviholde på det bittelille håpet om at det kanskje blir valper allikevel 🙂

Etter utforkjørninga ringte pappa til nærmeste hjelp på Tynset og de kom og hentet oss. Dette var tolv-ett-tida på natta og ingenting var åpent så leiebil var ikke aktuelt, ei heller offentlig transport. Så ble det overnatting på Tynset, men der måtte vi krangle til oss et rom fordi vi hadde med oss hund. Akkurat der og da var de lite forståelsesfull for situasjonen vår, og de mente hunden kunne sove i bilen vi ikke hadde lengre. Heldigvis tok de til fornuft og gav oss et rom og over natte økte forståelsen deres også. Egentlig er det utsjekk klokka ti der, men vi fikk være der helt til renholderene kom for å rydde rommet og det ble jo et par timer lengre det. Noe som passet bra, for da kom hjelpen vår akkurat. En venn av familien kjørte fra Trondheim til Tynset for å hente oss og den kondemnerte bilen og på kvelden var vi endelig hjemme igjen 🙂

Jeg var til legen i dag og ble sykmeldt, da ryggen og nakken er litt stiv og vondt og gir meg en sabla vond hodepine. Ellers er det fortsatt bra med både meg, pappa og Nomi. Men veldig spent på tiden fremover og hva som skjer med Nomi og en eventuell drektighet.


Sånn stoppet bilen. Veien til venstre på bildet og en lang bakke på høyresiden. Bilen står feil vei i forhold til hvor vi kom fra.


Frontlyset på venstresiden hadde ramlet av og ble funnet i grøftekanten.


Høyresiden bak. Bildet er ikke skjevt, den siden står opp langs bakken.


Noen av delene fra bilen vi fant langs grøftekanten.

Bil
Høyre bakhjul.

Bilder av bilen dagen derpå og dagslys kan sees her: (mer…)

Veterinæren ringte i dag og kunne fortelle meg de gode nyhetene om at testen viste ingenting unormalt og at hjertet til Nomi var friskt 😀 Neste uke henter jeg attesten som dokumenterer dette og da kan jeg både si og dokumentere at Nomi i løpet av 2012 er øyelyst, hudsjekket, hjertetestet og patella luksasjonsjekket uten anmerkning. Det er i alle fall en god start, synes jeg 🙂

Etter å ha hatt på Holter EKG’en i 24 timer og og loggført hva hunden har gjort de timene, skal testen taes av kroppen og leses av av veterinæren. På grunn av jobb måtte Nomi gå med EKG’en på seg i 29 timer. Etter jobb var det bare å komme seg hjem, hente Nomi og gå til dyreklinikken. Dette var like før stengetid så det var bare tid til å klippe av bandasjen og renskrive loggen som veterinæren skulle få. Resultatet får jeg en gang i neste uke sammen, da skal jeg også få testen på hudundersøkelsen vi tok i går.

Hadde jo planer om å ta litt bilder underveis for å vise utstyret og hvordan det det var plassert på kroppen under all bandasjen. Det glemte jeg helt av, var så stresset over om jeg kom meg til dyreklinikken til rett tid og jeg hadde med meg Kira som tok det veldig rolig på tur i dag.


Her ser dere litt av de barberte flekkene på høyresiden, hvor elektrodene var festet.


Et skjermbildet av Nomi. Fulgte med henne på Skype på jobb i dag, hun lå stort sett sånn og sov.

Jeg hadde time til dyrlegen med Nomi og Fivel i dag. Fivel skulle bare revaksineres og få den årlige helsesjekken. Han lot seg undersøke, ikke noe problem å sette vaksina og han var frisk. Tror kanskje jeg også fikk et indirekte kompliment for tennene hans. Da veterinæren sjekke i munnen hans og så på tennene sa hun at han hadde veldig fine tenner og lurte på om jeg pussa de. Måtte jo si som sant er, at det gjør jeg ikke. Men måten hun sa det på hørtes ut som om hun mente at tennene hans var så fine at det kunne se ut som at de ble tatt godt vare på. Men ja, jeg kan jo ikke ta på meg den æren akkurat, men det var gøy å høre 🙂

Fikk også somla meg til veterinæren med Nomi for å helseteste litt igjen. I vår ble hun jo øyelyst uten anmerkning og patellasjekket fri på begge knærne. I dag var det tid for å finne ut om huden og hjertet var som det skulle. Veterinæren gjorde en grundig undersøkelse på Nomi, hvor hun sjekket nøye over alt på henne. Lyttet ekstra på hjertet, gikk grundig gjennom huden hennes og spesielt på plasser hvor det var vanligst at de fikk hudsykdommer. Som inn i ørene, i rynkene, i armhulene og mellom tærne. Sjekket knærne, munnen, øynene og ja egentlig det som er. Alt så veldig bra ut og vi fikk skryt over at dette var et flott og sunt eksemplar av rasen med en helsemessig god anatomi. Veterinæren mente også at det ikke var noe hensikt i å ta skrapeprøve av huden da det ikke var noe som tilsa at det skulle være et hudproblem og det da også var litt poengsløs å ta en prøve av et tilfeldig sted på kroppen da de ikke hadde noe å gå etter. Dette er forøvrig den andre veterinæren som har sagt, så da forholder jeg meg til det. Skulle forresten på en veterinærattest på det, men den glemte jeg å spørre etter så må hente den i morgen.

Så var det tid for hjertesjekken. Jeg hadde tidligere forhørt med meg litt rundt om hvilke hjertetester det var lurest og ta og når veterinæren fortalte meg at de gjennomførte den type test og anbefalte det også, så var jo valget ganske lett. Selv om det kostet en del penger!

Holter EKG heter det. Da skal hunden gå med en monitor og elektroder på seg i 24 timer og eieren skal loggføre hva hunden gjør de timene. Når den spiser, når den sover, når den går tur, når den kjører bil, når den er hjemme alene osv osv.

Men jeg skjønner hvorfor den testen er dyr, for det var et sabla styr å få på denne dingsen. Først ble Nomi barbert på de stedene elektrodene skulle festes på, så skal den monitoren ligge oppå ryggen hennes mellom skulderbladene hennes eller noe sånn. Pluss at det er en del ledninger. Så skal jo dette festes fast på kroppen så det ikke flytter på seg. Da ble det brukt en himla mye selvklebene bandasje som gikk over ryggen, ribbeina, magen og brystet. Når jeg trodde det var ferdig med å bandasjere henne og hun så ut som både en turtles og Frankenstein, så skulle de hive på enda mer. Da var den sånn hvit teipsak som skulle på for å at den selvklebende bandasjen skulle sitte. Så når de var ferdig å surre inn hunden min, begynte de å tegne på henne. De tegnet på hvor ledningene var, hvor elektrodene var, hvor monitoren var og en striplet linje og en saks, som jeg tror viser de hvor de skal klippe når denne rustningen skal av.

Så i morgen etter jobb skal vi tilbake til dyrlegen for å få av utstyret og lese av resultatet. Da får vi dommen, håper jeg.

Dagen i dag har derfor gått med til å loggføre hver bevegelse Nomi har gjort. Jeg synes det egentlig har vært litt vanskelig, for jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal fokusere på og bry meg om. Men dyrepleieren sa at jeg burde heller skrive for ofte enn for lite, så da har jeg gjort det for å være på den sikre siden Håper bare jeg har gjort det rett nå da

Ellers så fikk jeg snakket litt med veterinæren om videre planer med Nomi og vi har en avtale der, og jeg fikk snakket litt bulldoghelse med henne. Vi var heldigvis veldig enig i det vi snakket om, og er like sjokkert, lei oss og provosert over enkelte ting som kommer til bulldog og helse. Men det får jeg opp i et annet blogginnlegg.

Nomi har slitt litt i dag da. Syntes fryktelig synd på seg selv som måtte ha på seg dette tuller. Gjorde det jo bare vanskelig å gå og for ikke snakke om all den innsatsen hun har lagt i å prøve å gni det av ved å gni seg inntil bordet, sofaen, veggen, gardinene og det hun kom over. Utover kvelden har det gått bedre og jeg har fått henne til å roe seg ned og legge seg å slappe av i stedet. Og det har hun vel egentlig gjort de siste timene 🙂

Må forresten fortelle om en ekkel opplevelse jeg hadde tidligere i dag. Etter dyrlegetimen måtte jeg på jobb. Men først kjørte hun oss hjem så jeg fikk lempet hund og katt i hus. I det vi kom inn i leiligheten begynte Nomi med denne gniinga si med engang og var helt ekstrem. Så jeg fant ut at jeg måtte stenge henne inn på et mindre rom hvor også den gnimuligheten var mindre, og siden jeg på i en ettroms ble det logisk nok badet. Der har jeg varmekablene på på ganske så høy varme, så den måtte jeg jo skru av når Nomi skulle være inn på der. Fikk også dårlig samvittighet for å kaste henne inn på det rommet alene mens resten av flokken var samlet utenfor, så da fikk hun noen gode godbiter jeg hadde og en skål med vann. Låste døra og dro til jobb. Men så kom panikken, angsten og katastrofetankene og overtok meg helt. Jeg så plutselig for meg Nomi som døde av overoppheting fordi det var så varmt inn på badet uten luftemuligheter og det ville jo ta tid før varmen gikk ned. Så jeg for meg at hun døde ved at hun kveltes av de godbitene hun fikk meg av meg. Alt var så ekstremt og jeg klarte ikke å kvitte meg med de følelse.

Ringte pappa for å få han til å stikke innom leiligheten min når han var ferdig på jobb, noe han sa ja til å gjøre uten å nøle. Men det var fortsatt ei stund til han kunne gjøre det og jeg fikk ikke roen. Så løsningen ble at mamma dro hjem til meg og hentet Nomi og hadde henne hjem til seg til jeg var ferdig på jobb. Jeg har aldri følt dette før og det var helt ekstremt og psykotisk og totalt ulogisk, men jeg kan bare takke mamma og pappa for at de stiller opp når jeg trenger det og får roet situasjonen som egentlig ikke er en reel situasjonen en gang, bare fordi hjernen min blir helt hysterisk. Håper jeg aldri, aldri, aldri opplever dette igjen og jeg håper heller ikke at noen andre opplever dette. For det var skikkelig ekkelt altså

Endelig godkjent!

16. oktober 2011 | Postet av Stine in Avl og oppdrett | Hund - (0 Kommentarer)

I går fikk jeg et kjempehyggelig brev fra NKK hvor det sto at protesttiden er over og at kennelnavnet mitt er endelig godkjent! Nå er jeg, sammen med pappa, innehaver av kennel Nalani – fremtidig oppdretter av engelsk bulldog 🙂