Hjemmeside     Kennel Nalani          

I går var en fin søndag med fint vært og koselig utedag med mamma, pappa, hundene, venner av familien og deres nye schäfervalp.

Jeg og hundene ble hentet i tolv-tiden og dro til hundeparken på Lade. Jeg liker å ta med meg hundene dit, men i år har det blitt så altfor sjeldent. Hundene liker seg selvsagt også der og kan løpe og leke fritt. Stort sett leker de bare med hverandre, men kan også finne på å leke med de andre hundene.

Anyway. Vi dro til parken, slapp hundene og ventet på at de andre skulle komme. Jeg trodde ikke det ville være så mye folk der av en eller annen grunn, så av hensyn til valpen fant jeg ut at vi dro til åkeren ved siden av hundeparken når de kom. Hundene mine fikk løpe litt rundt med de andre hundene før vi dro til jordet.

Vegas er altså en liten shäfervalp på ni uker. I begynnelsen var han litt forsiktig, men ble etterhvert mer og mer med rundt og løp og ble ganske så tøff. Han hang seg veldig på Nomi og fulgte etter henne der hun løp og prøvde å få hennes interesse. Nomi brydde seg ikke så veldig om han egentlig, men var allikevel veldig flink med han synes jeg.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om Kira egentlig. Hun overså Vegas helt, og Vegas var egentlig ikke så interessert i henne heller. Hun tror jeg har kommet til en alder eller et punkt hvor hun ikke har noe behov for å «henge» med valper. Hun er ikke ufin eller tispete synes jeg, hun bare unngår. Men etter at Vegas hadde blitt litt varmere i trøya, begynte han å henge seg på Kira. Kira gikk unna, men Vegas gikk etter å fortsatte å henge i halsen hennes. Da fikk visst Kira nok og sa tydelig ifra til Vegas ved å legge han i bakken og bjeffe han flere ganger i trynet før hun gikk unna og Vegas gikk unna og hylte.

Det høres jo drastisk og alvorlig ut der og da med en voksen hund som står å bjeffer på en valp som ligger nede og en valp som stikker av med dødshyl, men det er jo ikke så ille som det høres ut.

Jeg synes hundespråk er veldig interessant, men når jeg tenker meg om så kan jeg vel egentlig for lite om det. Det går liksom noen tanker gjennom hodet ditt når hunden din gjør sånn. Det jeg sitter igjen med at det var en helt greit situasjon hvor den voksen hunden satte valpen på plass uten å være stygg for å oppdra den litt eller noe, men samtidig så tenker jeg at den voksne kanskje skulle tolerert mer eller sagt ifra på en «snillere» måte. Skal ikke valper på ni uker ha litt valpelisens å gå på? Men samtidig så skal kanskje ikke de voksne hundene tolerere og finne seg i alt selv om det er valp heller, uten å være ufin?

Kira har jo alltid vært snillheten selv, og aldri gjort noen noe ufint og funnet seg i mye og alltid vært veldig tolerant. Jeg har alltid sett på henne som en hund med godt språk som gjør det riktige. Hun unngår, hun demper og hvis det ikke funker må hun snakke med større ord uten å slåss. Hun er jo ikke en eldre hund i den forstand, men hun er jo blitt gamlere. Ikke synes jeg hun er blitt surere heller, men tryggere på å si ifra i situasjoner hvor hun føler det er nødvending.

Allikevel klarer jeg ikke å unngå og overtenke og overanalysere når hundene mine gjør noe de ikke har gjort før. Jeg vil jo ha hunder som oppfører seg og som blir oppfattet som reale hunder, og bli sure, kranglete drittbikkjer.

Men det var som sagt en kjempefin dag med folk og hunder og flere timer ute i frisk luft. Hundene løp og lekte seg og var slitne når de kom hjem 🙂


Bildet tatt av Geir.


Bildet tatt av Geir.

…på meg selv!

Av og til er jeg et skikkelig surrehuet, så surrehue at jeg blir stressa og skikkelig, skikkelig sint. Så sint fordi det er så himla unødvendig å være så surrete.

Det begynte delvis i går, men i dag det ble problemer. I går kom Kjersti på besøk til meg og vi skulle kjøpe pizza. Jeg fant ikke kortholderen min noen plass, men Kjersti sa hun kunne legge ut og da kunne jeg lete etter kortholderen min senere.

Det ble jo selvfølgelig helt glemt. Så i dag, to sekunder før jeg måtte løpe til bussen da jeg allerede var for sen ut, kom jeg på at jeg vet jo ikke hvor kortholderen min er. Den oppbevarer jo både, bankkort, busskort og de kortene jeg trenger. Jeg visste at jeg hadde den sist på lørdagen her hjemme, så at den var i leiligheten visste jeg jo. Bare ikke hvor!

Jeg brukte noen minutter på å lete etter i alle lommer, skuffer, under sofaen, i kurver, mellom ting, under ting og egentlig overalt hvor det var både ulogisk og logisk at den var. Men neida, fant den ikke. Da måtte jeg jo bare løpe til bussen uten busskort og betale bussen med mobilen.

Det er så vanvittig kjipt og unødvendig å måtte betale 66kr tur/retur når du egentlig har busskort som du allerede har betalt for. Og det, og det at jeg ikke har kontroll på tingene mine sånn at jeg havner i sånne unødvendige situasjoner som skaper stress og unødvendige utgifter, gjør meg sint, frustrert og forbanna – og det kun på meg selv!

Da jeg kom hjem fra jobb måtte jeg jo virkelig lete etter den jævla kortholderen, fant den ikke sted denne gangen heller. Til tross for at jeg nok en gang har letet over alt, både to, tre og fire ganger. Hadde så lyst til å sette meg ned og grine og ringe til mamma for å få ut frustrajon, men det hadde vel bare endt opp med at jeg hadde kjeftet på henne som i alle fall ikke hadde noe med det å gjøre.

Vet ikke hvordan, men der fant jeg kortholderen plutselig. Lå gjemt bak en telefonlommebokgreie, men jeg hadde jo sjekket der tidligere også. Spørs om jeg ikke gjorde det litt for raskt og overså den totalt. Da blir en jo også sint fordi den lå der hele tiden og du ikke fant den der selv om du hadde sjekket der tidligere, og det er på en plass jeg kan finne på å legge i fra meg kortholderen. *Klaskepanne*

Noen ganger er en eller flere av dyrene til salgs billig, veeeldig billig. Som for eksempel i kveld; Jeg hører Polly romstrerer inne på badet og det lager mye lyder. Jeg sitter og spiser kveldsmat, men jeg må jo bare gå å sjekke hva hun driver med. På badet tar jeg Polly i å rive ned søppelbøtta så alt ramler ut og hun driver å roter ut alt over hele gulvet. I tillegg ser jeg at hun har dratt frem dobørsten fra ene siden av rommet til det andre. Snille Polly’en min som ikke pleier å gjøre noe galt noen gang

Jeg får rydda opp, men må løpe tilbake til stua for der hører jeg selvsagt Olga som har tatt Nugattiboksen min og råspiser av den. Jeg får dratt boksen ut av kjeften hennes, men da sikler hun selvsagt Nugatti over hele seg og hele sofaen. Jeg får den vaskejobben samtidig som Olga driver å hyler fordi jeg må vaske rundt henne, for å flytte seg skal hun absolutt ikke og jeg må virkelig tørke henne rundt kjeften flere ganger for det slutter jo ikke å renne Nugattisikkel ut av munnen hennes heller da

Prøver å være tyv i natten

26. oktober 2012 | Postet av Stine in Hund | Hverdag - (0 Kommentarer)

Når jeg går å legger meg for natten er Nomi alltid den som følger etter og legger deg sammen med meg. Om hun er hjemme alene eller av en eller annen grunn sover alene på natta har hun aldri vist antydninger til å stjele noe som helst. Selv om det har vært muligheter for det.

I går kveld når jeg gikk la meg fulgte alle etter bortsett fra Nomi. «Merkelig» tenkte jeg, og etter ei stund måtte jeg bare gå for å sjekke. Da ser jeg Nomi står på stuegulvet, hun senker hodet og ser på meg som hun er tatt på fersken. Jeg tenkte ikke at hun hadde gjort noe galt, for det pleier hun ikke og ikke var det noe å stjele heller. Men da hun bare står der med et skyldig ansikt måtte jeg sjekke mer og slo på mer lys. Litt på skrått bak henne lå en ubrukt brødpose som har ligget der lenge etter at Olga reiv den ned fra ei hylle. Jeg tok på på posen og den var våt, helt tydelig at Nomi hadde sleiket eller tygd på denne.

Da jeg tok opp posen sank Nomi enda mer sammen, som om hun hadde gjort den verste forbrytelsen som var. Jeg måtte bare le og var slettes ikke sint. Gikk og la meg igjen og prøvde å få med meg Nomi. Men jeg måtte gå bort å stryke på henne og snakke veldig glad til henne for at hun skulle forstå at hun ikke hadde gjort noe galt og at jeg ikke var sint. Hun har sikkert sett meg kjefte litt vel ofte på Kira som stjeler som en ravn i natten, mens Nomi bare prøvde å være badass uten å lykkes helt. Det ansiktsutrykket hun hadde var priceless 😛

Topp 10 bulldog

25. oktober 2012 | Postet av Stine in Bilde | Hund | Utstilling - (0 Kommentarer)

Syntes det var veldig gøy å lese dette inn på bulldogklubben sin hjemmeside:

Vi skal jo ikke på flere utstillinger i år, så noen flere poeng på oss blir det ikke og lista vil nok forandre seg ved årets slutt og vi faller nok ut av lista. Men det var jo kjempegøy å se at vi er oppe på en sjette plass nå da, i alle fall 🙂

I fjor lå vi faktisk på en tiende plass. Jeg er ikke så veldig opptatt av denne topp ti-lista, men jeg må nok innrømme at jeg sjekker den sånn nå og da og synes det er veldig stas å se navnet til Nomi der. Og ekstra gøy å se at vi har havnet lengre opp på den i år i forhold til i fjor. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at Nomi hadde noe sjans i havet å havne på en slik liste engang

26.oktober 2012:

Må redigere meg selv. Kom jo på at Nomi havnet på en niende plass på topp ti engelsk bulldog tisper 2011. Men jeg vet ikke om det stemmer, på dogweb har vi nemlig en BIR for mye. Det er lagt inn feil resultat. Jeg har varslet både bulldogklubben, NKK og arrangørende om denne feilen, men det er fortsatt ikke blitt gjort noe :-/

Etter å ha hatt på Holter EKG’en i 24 timer og og loggført hva hunden har gjort de timene, skal testen taes av kroppen og leses av av veterinæren. På grunn av jobb måtte Nomi gå med EKG’en på seg i 29 timer. Etter jobb var det bare å komme seg hjem, hente Nomi og gå til dyreklinikken. Dette var like før stengetid så det var bare tid til å klippe av bandasjen og renskrive loggen som veterinæren skulle få. Resultatet får jeg en gang i neste uke sammen, da skal jeg også få testen på hudundersøkelsen vi tok i går.

Hadde jo planer om å ta litt bilder underveis for å vise utstyret og hvordan det det var plassert på kroppen under all bandasjen. Det glemte jeg helt av, var så stresset over om jeg kom meg til dyreklinikken til rett tid og jeg hadde med meg Kira som tok det veldig rolig på tur i dag.


Her ser dere litt av de barberte flekkene på høyresiden, hvor elektrodene var festet.


Et skjermbildet av Nomi. Fulgte med henne på Skype på jobb i dag, hun lå stort sett sånn og sov.

Vinter og snø

25. oktober 2012 | Postet av Stine in Bilde | Hverdag - (0 Kommentarer)

Det har lenge vært sagt at i dag skulle det bli snø i Trondheim, meldt 25cm snø. Så at jeg våknet til 25cm med snø i dag kom heldigvis ikke som en overraskelse. Jeg er ikke så veldig begeistrert for vinteren, men jeg må nok bare innfinne meg i at jeg kommer ikke utenom så lenge jeg bor hvor jeg bor. Det jeg ikke klarer helt å godta er at det som regel ikke vinter her, men egentlig bare is, is, is og is. Veiene er dekt med is og det er glatt og det er livsfarlig å bevege seg utendørs. Så jeg må nok finne frem broddene, og de kommer jeg til å bo i frem til det ikke er glatt lengre.

Vi får uansett se hvor lenge dette varer. Jeg tror dette snøfallet og isen som allerede har kommet vil forsvinne, så blir det litt mer høst og så kommer vinteren igjen. Og da kanskje for fullt.


Bildet er tatt fra kveldturen vår i går kveld, rett før det begynte å snø så vidt.


Så mye snø la seg i går kveld før det ble oppholds igjen.

Slik så det ut i dag, på vei til jobb:

Kveldsbilder av dyrene

25. oktober 2012 | Postet av Stine in Bilde | Hund | Hverdag | Katt | Minigris - (0 Kommentarer)

Bare fikk lyst til å legge ut noen bilder av dyrene mine tatt i går kveld 🙂

Jeg hadde time til dyrlegen med Nomi og Fivel i dag. Fivel skulle bare revaksineres og få den årlige helsesjekken. Han lot seg undersøke, ikke noe problem å sette vaksina og han var frisk. Tror kanskje jeg også fikk et indirekte kompliment for tennene hans. Da veterinæren sjekke i munnen hans og så på tennene sa hun at han hadde veldig fine tenner og lurte på om jeg pussa de. Måtte jo si som sant er, at det gjør jeg ikke. Men måten hun sa det på hørtes ut som om hun mente at tennene hans var så fine at det kunne se ut som at de ble tatt godt vare på. Men ja, jeg kan jo ikke ta på meg den æren akkurat, men det var gøy å høre 🙂

Fikk også somla meg til veterinæren med Nomi for å helseteste litt igjen. I vår ble hun jo øyelyst uten anmerkning og patellasjekket fri på begge knærne. I dag var det tid for å finne ut om huden og hjertet var som det skulle. Veterinæren gjorde en grundig undersøkelse på Nomi, hvor hun sjekket nøye over alt på henne. Lyttet ekstra på hjertet, gikk grundig gjennom huden hennes og spesielt på plasser hvor det var vanligst at de fikk hudsykdommer. Som inn i ørene, i rynkene, i armhulene og mellom tærne. Sjekket knærne, munnen, øynene og ja egentlig det som er. Alt så veldig bra ut og vi fikk skryt over at dette var et flott og sunt eksemplar av rasen med en helsemessig god anatomi. Veterinæren mente også at det ikke var noe hensikt i å ta skrapeprøve av huden da det ikke var noe som tilsa at det skulle være et hudproblem og det da også var litt poengsløs å ta en prøve av et tilfeldig sted på kroppen da de ikke hadde noe å gå etter. Dette er forøvrig den andre veterinæren som har sagt, så da forholder jeg meg til det. Skulle forresten på en veterinærattest på det, men den glemte jeg å spørre etter så må hente den i morgen.

Så var det tid for hjertesjekken. Jeg hadde tidligere forhørt med meg litt rundt om hvilke hjertetester det var lurest og ta og når veterinæren fortalte meg at de gjennomførte den type test og anbefalte det også, så var jo valget ganske lett. Selv om det kostet en del penger!

Holter EKG heter det. Da skal hunden gå med en monitor og elektroder på seg i 24 timer og eieren skal loggføre hva hunden gjør de timene. Når den spiser, når den sover, når den går tur, når den kjører bil, når den er hjemme alene osv osv.

Men jeg skjønner hvorfor den testen er dyr, for det var et sabla styr å få på denne dingsen. Først ble Nomi barbert på de stedene elektrodene skulle festes på, så skal den monitoren ligge oppå ryggen hennes mellom skulderbladene hennes eller noe sånn. Pluss at det er en del ledninger. Så skal jo dette festes fast på kroppen så det ikke flytter på seg. Da ble det brukt en himla mye selvklebene bandasje som gikk over ryggen, ribbeina, magen og brystet. Når jeg trodde det var ferdig med å bandasjere henne og hun så ut som både en turtles og Frankenstein, så skulle de hive på enda mer. Da var den sånn hvit teipsak som skulle på for å at den selvklebende bandasjen skulle sitte. Så når de var ferdig å surre inn hunden min, begynte de å tegne på henne. De tegnet på hvor ledningene var, hvor elektrodene var, hvor monitoren var og en striplet linje og en saks, som jeg tror viser de hvor de skal klippe når denne rustningen skal av.

Så i morgen etter jobb skal vi tilbake til dyrlegen for å få av utstyret og lese av resultatet. Da får vi dommen, håper jeg.

Dagen i dag har derfor gått med til å loggføre hver bevegelse Nomi har gjort. Jeg synes det egentlig har vært litt vanskelig, for jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal fokusere på og bry meg om. Men dyrepleieren sa at jeg burde heller skrive for ofte enn for lite, så da har jeg gjort det for å være på den sikre siden Håper bare jeg har gjort det rett nå da

Ellers så fikk jeg snakket litt med veterinæren om videre planer med Nomi og vi har en avtale der, og jeg fikk snakket litt bulldoghelse med henne. Vi var heldigvis veldig enig i det vi snakket om, og er like sjokkert, lei oss og provosert over enkelte ting som kommer til bulldog og helse. Men det får jeg opp i et annet blogginnlegg.

Nomi har slitt litt i dag da. Syntes fryktelig synd på seg selv som måtte ha på seg dette tuller. Gjorde det jo bare vanskelig å gå og for ikke snakke om all den innsatsen hun har lagt i å prøve å gni det av ved å gni seg inntil bordet, sofaen, veggen, gardinene og det hun kom over. Utover kvelden har det gått bedre og jeg har fått henne til å roe seg ned og legge seg å slappe av i stedet. Og det har hun vel egentlig gjort de siste timene 🙂

Må forresten fortelle om en ekkel opplevelse jeg hadde tidligere i dag. Etter dyrlegetimen måtte jeg på jobb. Men først kjørte hun oss hjem så jeg fikk lempet hund og katt i hus. I det vi kom inn i leiligheten begynte Nomi med denne gniinga si med engang og var helt ekstrem. Så jeg fant ut at jeg måtte stenge henne inn på et mindre rom hvor også den gnimuligheten var mindre, og siden jeg på i en ettroms ble det logisk nok badet. Der har jeg varmekablene på på ganske så høy varme, så den måtte jeg jo skru av når Nomi skulle være inn på der. Fikk også dårlig samvittighet for å kaste henne inn på det rommet alene mens resten av flokken var samlet utenfor, så da fikk hun noen gode godbiter jeg hadde og en skål med vann. Låste døra og dro til jobb. Men så kom panikken, angsten og katastrofetankene og overtok meg helt. Jeg så plutselig for meg Nomi som døde av overoppheting fordi det var så varmt inn på badet uten luftemuligheter og det ville jo ta tid før varmen gikk ned. Så jeg for meg at hun døde ved at hun kveltes av de godbitene hun fikk meg av meg. Alt var så ekstremt og jeg klarte ikke å kvitte meg med de følelse.

Ringte pappa for å få han til å stikke innom leiligheten min når han var ferdig på jobb, noe han sa ja til å gjøre uten å nøle. Men det var fortsatt ei stund til han kunne gjøre det og jeg fikk ikke roen. Så løsningen ble at mamma dro hjem til meg og hentet Nomi og hadde henne hjem til seg til jeg var ferdig på jobb. Jeg har aldri følt dette før og det var helt ekstremt og psykotisk og totalt ulogisk, men jeg kan bare takke mamma og pappa for at de stiller opp når jeg trenger det og får roet situasjonen som egentlig ikke er en reel situasjonen en gang, bare fordi hjernen min blir helt hysterisk. Håper jeg aldri, aldri, aldri opplever dette igjen og jeg håper heller ikke at noen andre opplever dette. For det var skikkelig ekkelt altså

På tirsdager har det pleid å være treff på Rotvoll klokka halv sju. Men i det siste har treffene kun vært sånn i ny og ne når noen tar initiativ til det, og kanskje mest om vårparten. Om sommeren har folk andre planer med tanke på at det er sommer og ferie, på høsten er det ikke like kjekt å gå der da det er kjempemørkt og gjørmete og på vinteren er det håpløst å gå der da det som oftest er islagt og dermed håpløst å gå der. Jeg begynner også å bli kjempelei av å gå der, selv om det er veldig koselig når vi er flere sammen. Forrige tirsdag var vi for eksempel fire jenter på samme alder med seks hunder. Det var koselig, men mørket gjorde litt utrivelig allikevel.

I dag var vi kun to som hadde tenkt seg avgårde, jeg og Kjersti. Så da lurte jeg på om vi ikke kunne gå en annen plass og gjerne der det var lys. Kjersti kom med forslag om vi ikke skulle prøve lysløypa ved Loholt i Strindamarka, og det syntes jeg hørtes nytt og spennende ut. Jeg savner å ha mark i gåavstand slik jeg hadde på Flatåsen.

Litt over klokka seks møttes vi på Dragvoll hvor Kjersti plukket meg opp så jeg fikk sitte på innover dit vi skulle. Vi ankom en parkeringsplass ved en grusbane hvor det så ut til at vi kom midt i noe treningsopplegg eller arrangementgreier for det var stappfullt av folk der. Men vi bestemte oss for å prøve dette og tok ut hundene fra bilen.

Underveis på turen møtte vi noen joggere, turgåere, hundefolk og treningsgrupper, slik man vanligvis gjør i en lysløype, men jeg synes det gikk helt fint for det jeg. Var ikke akkurat en plass å slippe hundene, men hundene fikk en fin tur i bånd de. Mine hadde på seg sele og blinkehalsbånd og var hektet i magebeltet mitt. Slik fikk de trekke fremover slik de ville, og det krever jo litt ekstra innsats fra de og gjør de mer slitne. Og så er det et pluss at jeg har hendene mine fri 🙂

Jeg var ikke kjent i området i hele tatt, Kjersti var litt mer kjent, men det var lenge siden sist og en helt annen årstid så vi gikk en rundløype hun hadde vært borti før. Jeg synes det var en veldig fin løype og en veldig fin tur, og fikk helt klart lyst til å gå der igjen. Vi kom også over en liten rasteplass hvor det var en postkasse med en liten bok vi kunne skrive hilsen i. Vi skrev en liten hilsen underskrevet med hundene sine navn 😛 Etterpå satt vi å skravlet litt og hundene fikk løpe litt løse og leke seg.

Vi stresset oss ikke gjennom turen og koset oss på tur og skravlet. Etter et par timer, inkludert den lille pausen vår, var vi tilbake til parkeringsplassen igjen. Da var Kjersti så snill og kjørte meg hjem (noe hun var så grei å gjøre forrige gang også. Da var det også iskaldt ute) 🙂

Da jeg kom hjem var det å lufte Nika og Olga, og så slenge seg i sofaen. Måtte sjekke litt kart på nettet hvor vi egentlig hadde gått for å gjøre meg litt mer kjent med området. Da så jeg at det var enda flere turmuligheter og at det går an å velge runder med ulik lengde. Hadde vært koselig å få til en skikkelig skogstur med sekk, niste og drikke og bruke noen timer i skogen. Da er jo fint vært et kriterie for at det skal bli koselig, men hittil har vi jo hatt en veldig fin høst 🙂

På bildet under viser den røde markøren hvor parkeringsplassen er og startpunktet for turen vår. Hvis du trykker på bildet ser du, ved hjelp av røde markører, hvilken løype vi gikk:

Turen var på ca 3,3km. Neste gang skal jeg prøve å huske å ha på GPS’n på mobilen 🙂