Hjemmeside     Kennel Nalani          

Mandag kveld, da alle skulle legge seg, fant vi ikke Fivel noen plass. Vi letet etter ham høyt og lavt, på alle rom, i alle kroker. Til og med på de mest usannsynlige stedene. Da vi ikke fant ham noen plass i huset og vi kom på at det var en del timer siden vi hadde sett ham, fikk jeg panikk og klarte ikke å tenke. Mitt største mareritt.

Det var sent på natten, vi var alle trøtte og slitne, noen skulle på jobb dagen etterpå, vi hadde valpene og passe på og en katt som var søkk bort. Vi gikk ut for å lete etter ham, over hele Flatåsen føltes ut som, og vi letet etter flere ganger inne. Til slutt måtte jeg sende den forferdelige meldinga til oppdretteren hans og så legge ut etterlysninger av han på Facebook. Heldigvis finnes det mange snille folk der som delte etterlysningen videre og som viste sin medfølelse og hjalp til med de kunne. Vi fortsette å lete mest ute, men også inne. Prøvde å finne ut forklaringer på hvordan han kom seg ut og hvor han har tatt veien. Og når. Ingen potespor i snøen på baksiden, så han måtte ha kommet seg ut på fremsiden. Noe som var enda merkeligere.

Vi hadde en viss idè om at han sist var sett her hjemme i ni-tida på kvelden, så han hadde jo vært borte veldig lenge. Noe som ikke ligner han i det hele tatt. Ikke veit vi hvor eller hvordan han kom seg ut heller. Han er ikke av den typen som stikker av i den forstand og han er ikke av den typen som løper fort ut døra når den er åpen, og i alle fall ikke slik at vi ikke ser det og evt kan hente han inn. Polly derimot er enn annen type. Men skulle hun stikke ut, finner hun veien hjem og kan det å takle utetilværelsen.

Da Fivel fortsatt ikke var funnet i løpet av natten eller tidlig på morningen begynte alle de verste tankene å surre, som f.eks at vi aldri ville finne han. Noe har skjedd han. Jeg begynte til og med å tro at noen hadde stjålet han, stjålet han ute eller vært inne i gangen vår og stjålet han. La ut etterlysning av han på dyrebar.no, og hadde et håp om at når folk bare hadde våknet, stått opp og lest dette så ville han bli funnet. Dusør ble også tatt opp.

Plutselig ringte det overraskende på døra og jeg hørte det var naboen. Tenkte bare han ville være grei og forhøre seg om situasjonen. Ikke at han skulle komme med verdens beste nyheter. Nyheten om at Fivel er lokalisert og funnet. Godt gjemt i vedskjulet hans, kun et par dører bortenfor oss. Så lykkelig har jeg aldri vært før tror jeg, og jeg kunne ikke takke naboen godt nok. Han fikk et kjempetakk og en klem, og vi kjøpte blomster til han.

Hele resten av den dagen måtte jeg alltid vite hvor Fivel var og jeg måtte ofte kose med han og bare ta på han. Virkeliggjør det at han faktisk var kommet til rette. Etterpå trodde jeg at jeg ville være helt nazi på å vite hvor han var og alltid gå å sjekke han, men det har heldigvis ikke blitt sånn. Selv om jeg sjekker han litt oftere nå enn jeg gjorde tidligere 🙂

Heldigvis en lykkelig slutt, og jeg håper virkelig oppdretteren til Fivel fortsatt er fornøyd med meg som fôrvert 🙂

Link til dyrebar-annonsen! Håper jeg aldri må legge ut en lignende annonse igjen.

 

Da sitter jeg her med nye erfaringer og et helt valpekull rikere. Seks fantastiske små som jeg skal få følge opp og bli kjent med. Jeg har uker med jobbing fremover og heldigvis har jeg to uker fri. Det kreves når de trenger 24 timers døgnvakt de første ukene. Nomi er kommet seg og er en fantastisk mamma, like fantastisk som jeg trodde hun ville være. Selv om det ikke gikk helt som det skulle, så er dette helt magisk og vidunderlig

Den siste uka har vi tatt temperaturen for å følge med temperaturfallet som kommer før fødselen starter. Hun har vært på 37,8-37-9, men i går formiddag, fredag 15.februar, på dag 63 sank temperaturen ned til 36,5 og holdt seg der hele dagen. Det sies at dette temperaturfallet kan vare i opp til 24 timer uten at det er unormalt, det er først når temperaturen er tilbake til normalen at ting skal skje.

Temperaturen til Nomi begynte sakte, men sikkert og stige i løpet i av natten. Om morningen lå den på 37,2 og jeg begynte å bli litt småbekymret da det ikke var noe tegn til at noe skulle skje, så jeg ringte veterinærvakta som kunne forsikre meg at dette var normalt og ga meg beskjed når det var grunn til bekymring.

Klokka ti på morningen gikk slimproppen og litt over klokka tolv gikk vannet. Timene gikk, temperaturen steg sakte, men ingenting annet skjedde. Pressveene uteble totalt. Da det hadde gått tre timer siden vannet gikk, temperaturen var nesten opp mot normalt og fortsatt ingen tegn til veer i det hele tatt, ringte jeg veterinæren igjen. Det var rett inn til veterinærvakta klokka fire og heldigvis hadde jeg med meg Hildegunn.

Nomi var i overraskende god form til å egentlig være fødeklar, og det var nok positivt for hennes del. Veterinæren sjekket Nomi og kjente at det lå valp oppi der, så han gav Nomi oxytocin for å se om det satte i gang pressveene. Hun fikk til noen press, men det kom bare fostervann ut. Så for å redde valpene og Nomi, ble det keisersnitt. Jeg turte ikke å bli med inn, så Hildegunn ble med inn som jordmor. Det føltes ut som en evighet samtidig som det gikk ganske fort. For plutselig hørte vi små valpehyl og ikke lenge etter kom Hildegunn ut med seks små, velskapte Nomibabyer og med den gode nyheten om at det ble fem tisper og en hannhund.

Jeg, pappa og Hildegunn sto og tørket de små, mens vi ventet på å få komme inn til Nomi for å gi valpene melk. Det var noen som trengte veldig hjelp til å komme seg, og det var spesielt èn valp Hildegunn måtte hjelpe veldig i gang da den var så og si livløs når den kom ut. Det var selvsagt den som hylte som verst de timene etterpå, hehe 😛

Etter at Nomi var sydd igjen og klar, måtte vi legge alle valpene til pattene så de fikk i seg råmelka før vi kunne dra hjem. Der var det to vi sleit med å få til å patte, men etter litt iherdig jobbing fikk vi de til å suge litt. Så var det vel egentlig bare på tide å betale, komme seg hjem og fortsette jobben der.

17.000 kronere fattigere dro vi hjem. Og heldigvis ville de to som ikke ville patte noe særlig tidligere, spise med stor lyst når vi kom hjem. Innimellom spisinga fikk vi merka valpene med fargebånd og veid de. Vi måtte holde Nomi litt tilbake innimellom da hun så ut til å prøve og reise seg, men jeg tror ikke det var valpene hun reagerte mest på det. Det var nok rusen.

Veterinæren brukte visstnok ikke narkose under operasjonen, men epidural og bedøvelse og det tror jeg han gjorde lurt i da vi blant annet slapp den risikoen med opphovning i svelget på grunn av tuben og fikk vi også med oss Nomi hjem fortere. Nomi kom seg ganske raskt og morsinstinktet kom med en gang hun var seg selv.

Jeg spurte veterinæren om hva han mente grunnen til keisersnittet var, for når vi først kom dit og han kjente etter sa han det var fullt blokkering, og jeg tenkte det var jo typisk problem med rasen. Men uten at han kunne si for sikkert da han ikke visste hvordan det ville ha gått ellers, forsto jeg han som at dette ikke var pga tyiske raseproblemer med fødsel, men at dette var noe som kunne skje med alle. For det var på grunn av manglende pressveer og mye fostervann at det ikke gikk som det skulle. Og hvis det var blokkering pga lite bekken på tispa eller for store valper, så skulle uansett pressveene ha vært der.

Men vi prøvde og da vet jeg. Noe som er kjekt med tanke på videre avl på disse linjene og avl generelt.


En fødeklar Nomi


Kassen til å ta med valpene i. Fylt med tepper og en varmeflaske.


Mine vidundere, under èn time gamle

Min uunnværlige, utrolig gode hjelper. Takk Hildegunn, for den fantastiske hjelpen og for at du passet på barnet mitt og tok deg av valpene hennes

 

Flere bilder kan sees her (kanskje ikke for veldig sarte sjeler?):
(mer…)

Nomi 9 uker drektig

16. februar 2013 | Postet av Stine in Avl og oppdrett | Bilde | Hund - (0 Kommentarer)

Da er vi inne i det siste trimester, ni uker er gått og vi venter egenlig bare på fødsel. På onsdagen som var flyttet jeg og alle dyrene hjem på Flatåsen for å innlosjere oss der for de neste ukene, samt venne Nomi på valperommet og valpekassen.

De siste tre ukene har gått litt over i hverandre og jeg husker ikke hvilke observasjoner jeg gjorde i hvilke uker. Jeg synes å huske at Nomi på slutten i andre trimester var så stor og var sikker på at det var i alle fall mer enn et par-tre valper der inne, men fra uke 7 ca syntes jeg plutselig magen hennes ble så mye mindre og midja hennes kom mer frem. Jeg begynte å lure på om jeg ikke fôret henne godt nok eller om jeg hadde fôret henne for mye tidligere, og i verste fall trodde jeg hun hadde mistet valpene eller noen av valpene. Jeg fortsatte i alle fall som før å gi henne vom og hundemat og valpefôret til Royal Canin, da i flere, små måltid. Matlysten var der, men hun spiste ikke opp all maten sin om hun fikk de vanlige porsjonene sine.

Så kom noen gode tegn. Hun giddet ikke å engasjere seg og giddet ikke å blande seg inn når Kira og Nika begynte leke. Det er noe Nomi vanligvis aldri klarer å overse og er på plass med en gang og skal være med å leke og tar kanskje litt over når andre hunder og/eller mennesker begynner med noe Nomi synes virker moro. Jeg ble overlykkelig over at hun valgte å sove og slappe av istedet, for et bedre drektighetstegn enn det kunne jeg ikke fått på Nomi. Selvsagt snudde det også. Hun ble mer aktiv og sitt gamle jeg til å være høydrektig, og jo nærmere termin vi kom, jo mer aktiv og hoppete ble hun. Ikke et godt tegn syntes jeg. Og sånn gikk følelsene opp og ned hele tiden hos meg.

7,5 uke drektig, på dag 54 etter første parring, var tid for røngten og jeg var selvsagt veldig spent. Hadde tidligere tippet med Kjersti om hvor mange der var der inne, og begge trodde uavhengig av hverandre at det var seks stykker. Røntgen viste definitivt fire stykker, mens mamma og pappa mente de så en femte ryggrad. Noe veterinæren mente ikke var usannsynlig, men kunne i gå 100% god for den ettersom vi ikke så noe hodeskalle og ryggraden var litt sånn vanskelig å tyde. Fire stykker var et fint antall det, og det passet med det vi så på ultralyd. Nå var det bare spørsmål rundt fødsel og usikkerheten på kjønnene som sto i hodet på meg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for naturlig fødsel før parringen, men når jeg sto midt oppi det hele ble alt så usikkert og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så det ble bestilt en kontrolltime uka etter for å drøfte med veterinær hva jeg skulle gjøre og for å få en vurdering på hvor nærme fødsel Nomi var.

8,5 uke drektig, på dag 61 etter første parring, var vi på svangerskapskontroll (:p) med Nomi for å snakke om naturlig fødsel eller keisersnitt. Veterinæren gikk over Nomi og sa alt så bra ut og at hun hadde en såkalt normaldrektighet. Hun hadde også snakket med veterinærhøyskolen angående det å ta en planlagt keisersnitt og de sa da en slik keisersnitt må taes så tett opp mot termin og at melkeproduksjonen burde ha kommet i gang. For selv om det kunne oppstå komplikasjoner med en fødsel, var ikke keisersnitt nødvendigvis den enkle utvei og det kunne oppstå like store, om ikke større jobb og komplikasjoner.

Melkeproduksjonene til Nomi var i gang, hun var løs bak og magen hadde senket seg. Hun hadde gått fra den berømte appelsinformen til pæreformen.

Noe som kanskje ikke er lov å snakke høyt om er dette med økonomi rundt dette med valpekull. For jeg må ærlig innrømme at jeg tenkte på dette med utgiftene med keisersnitt, dag kontra natt og hverdag kontra helg. Det er forskjell på å betale 8000kr og 16000kr. Usikkerheten rundt hvem som eventult skulle utføre den operasjonen bekymret meg litt også, og jeg ville helst at «min» veterinær skulle utføre det og ikke en tilfeldig veterinær jeg ikke kjente til og som ikke kjente til meg og Nomi, og som tilfeldigvis hadde veterinærvakt på den tiden.

Jeg gikk ut døra, om ikke 100% bestemt, men med en god magefølelse på at jeg hadde gjort det riktige valget – å la henne prøve selv. Det var det jeg hele tiden ville og det var det jeg var fast bestemt på – frem til hun ble konstantert drektig.

Nå er hun 9 uker drektig, og jeg kan si hele drektigheten har gått bra. Jeg tror de fleste drektighetstegnene har vært der, og noen har uteblitt. Som f.eks kvalme, oppkast, drektighetsblikket noen snakker om og personlighetsforandringene. Det aller meste er blitt fremstilt og formet pga min usikkerhet og det at jeg ikke har visst hva jeg skal se etter og ingenting å sammenligne med. Jeg tørr og påstå at jeg kjenner hunden min veldig godt, men når du står oppi det så blir man usikker altså. Spesielt når det er første gangen. Når jeg ser tilbake nå, så har ting kanskje ikke vært så usikkert som jeg ville ha det til. Hun har vært veldig etter boka føler jeg. Og det skal også sies, jeg har ikke klart meg uten bøkene «Genetikk, avl og oppdrett» som jeg kjøpte gjennom NKKs oppdretterskole og «Valping – drektighet, fødsel og valpestell«. Og selvsagt venner, bekjente og erfarne oppdrettere 🙂

8 uker drektig

8,5 uke drektig

9 uker drektig

Lanas første dag hos oss

14. februar 2013 | Postet av Stine in Bilde | Hund | Lykke og glede - (0 Kommentarer)

Da er Lana endelig kommet hjem, og hun er superfantastisk. Hun er mye mindre enn jeg trodde hun ville være, kan ikke huske at Nomi var så liten. Men akk, så nydelig og herlig. Hun er ei tøff og aktiv frøken som har tatt flyttingen på strak arm både med tanke på nytt hjem, nye mennesker og nye hunder og andre dyr. Det er som hun alltid har bodd her 🙂

Det ble mest sovebilder av henne ettersom hun ikke er så lett å ta bilder av ellers, hehe 😛


To bulldogger – I like it 😀

Kattungebesøk igjen

9. februar 2013 | Postet av Stine in Bilde | Ferie/besøk/pass | Katt - (0 Kommentarer)

I dag har jeg vært på kattungebesøk igjen. Lusse, mammaen til Fivel, bor like i nærheten hos fôrverten sin og da fikk jeg mulighet til å komme å hilse på Fivel sine søsken som var ca seks uker gamle. De var supernusselige som bare kattunger kan være, samt ekstra nusselige ettersom de er ragdoller og ekstra-ekstra nusselige som er Fivel sine småsøsken, hehe 😉

Jeg ble jo selvsagt forelsket i den blå mittedgutten og den blå colorpointgutten, og takk og lov for at jeg venter valpekull og valp snart. Hvis ikke tror jeg en av de hadde blitt med meg hjem 😛  Den mittedgutten minnet meg sånn om Fivel i oppførsel, og jeg trenger strengt tatt ikke to Fivel’er selv om han er aldri så fantastisk. Men den colorpointen da, det er den fargevarianten jeg ønsker min neste ragdoll skal være. Heldigvis får jeg komme å hilse på den senere også, da den skal bo hos nabo’n 🙂

Til dere som ønsker dere verdens beste katt, ta kontakt med Dixie Dolls Ragdoll 😉


Blå mittedgutten


Mamma Lusse

Aliana de Lares Paradis er en engelsk bulldogtispe på 7,5 uke som kommer fra kennel Lares Paradis i Hønefoss. Lana, som hun skal hete til daglig, skal bli min nye utstillingsstjerne og avlstispe, men skal deleies med pappa og også bo hos han og mamma.

Mer informasjon vil komme etter vi har fått henne i hus og blitt litt kjent med henne 🙂


7 uker gammel.


6 uker gammel.


1 uke gammel.


Hele kullet 6 uker gamle. Lana nr. 2 fra venstre.


Hele kullet 7 uker gamle. Lana nr. 4 fra venstre.

Alle bildene er tatt av kennel Lares Paradis.

Olga Pamèla 6 år

2. februar 2013 | Postet av Stine in Bilde | Merkedag/høytid | Minigris - (0 Kommentarer)

Verdens beste gris fyller seks år i dag! Det er helt utrolig hvor fort tiden går, jeg kan fortsatt huske godt hvordan jeg og resten familien satt og lo av hvor gøy og spesielt det hadde vært å eie en minigris etter å ha lest en omplasseringsannonse på nettet. Vips, begynte søken etter en liten minigrisunge og vips, så hadde vi hentet hjem verdens vakreste minigris og vips, så fyller den grisen seks år.

Vi har feiret dagen med besøk av mamma og pappa, Burger King-mat og tyggepinner på hele flokken. Tyggepinnene var en bursdagsgave fra mamma og pappa til Olga og flokken hennes 😉


Olga får smake pommes frites. Det er min bursdagsgave til henne Smile

Nomi 6,5 uke drektig

1. februar 2013 | Postet av Stine in Avl og oppdrett | Bilde | Hund - (0 Kommentarer)

Det er vel på tide å skrive litt om drektigheten til Nomi nå som hun er sju uker drektig og det er kun er to uker igjen til termin. Så vær foreberedt på et langt innlegg, og kanskje et noe rotete ett.

Jeg har vært tilbakeholden med informasjon, bilder og tanker om valpeplanene og denne drektigheten tidligere. Det har ikke vært en hemmelighet, jeg bare ikke vært ut med det offentlig på internett. Jeg ville at parringen skulle gå i orden først før jeg gikk ut med planene mine. Hadde også store planer om å oppdatere ukentlig med bilder av magen og midjemål, samt fortelle om mine tanker, erfaringer og opplevelser rundt det og det å ha sitt første kull. Men så ble jeg slått helt tilbake da vi ble utsatt for den bilulykken og jeg trodde at nå var det ingen sjans i havet for at Nomi ble drektig. Jeg hadde jo selvsagt et ørlite håp og med positive mennesker rundt meg, gikk jeg utifra at hun var drektig til det motsatte var bevist.

Løpetiden
Jeg hadde tatt feil av syklusen til Nomi og trodde at løpetiden skulle komme i november. Vel, den kom når den skulle den – i desember. Når jeg i tillegg har en hund som driver med forberedelse til løpetid flere måneder i forveien ble det lenge å vente når jeg i utgangspunktet hadde tatt feil. Men da den først kom, kom den så plutselig og jeg følte meg så uforberedt.

Tirsdag 4.desember oppdaget jeg løpetiden ved å dytte papir opp i dåsa til Nomi og jeg begynte å telle fra den dagen. Mandag 10.desember på dag 7 dro vi til dyrlegen for å ta blodprøve (progesterontest) for å måle når det optimale parringstidspunktet var. Ble ikke helt fornøyd med dyreklinikken når de gav meg en informasjon når jeg ringte for å bestille time og fikk en annen informasjon og dermed annen serice når jeg kom dit.

Den blodprøven dyrlegen tok målte ingen verdier, og ga heller ikke et sikkert resultat på om var eller når hun var parringsklar. Dyrlegen mente dog at det var litt tidlig enda og at vi burde komme inn for en ny blodprøve om et par dager. Onsdag 12.desember på dag 9 tok vi den rette blodprøven (den ble sendt inn til Norges Veterinærhøyskole) og et skjedeutstryk. Utstryket sa at hun var ikke helt klar enda, men det nærmet seg og veterinæren trodde at førstkommende helg ville være de rette dagene. Blodprøvesvarene kom dagen etterpå, altså på dag 10, og hadde en verdi på 5. Det sies at verdiene dobles for hver dag og at det skal ligge på rundt 25 når tispa har eggløsning. Igjen så mente dyrlegen at det betydde at de rette dagene for parring var førstkommende helg og anbefalte oss å kjøre sørover.

Natt til fredag 14.desember kjørte jeg, Nomi og pappa nedover Østlandet for å parre Nomi. Eller inseminere da. Vi dro til en fantastisk snill og flink dyrlege i Hurum, og der ble Nomi inseminert med fersk sperm på dag 11 og 13. Natt til mandag kjørte vi hjem igjen, en dag tidligere enn først planlagt.

Før parring:

Første trimester
Den første uka etter parring ble ikke helt som planlagt. Jeg ble sykmeldt pga ryggsmerter og brukte ellers dagene på å ta sorgene på forskudd og deppe litt over at bilulykken hadde ødelagt all sjanse for at Nomi skulle ta seg. De to påfølgende ukene vekslet jeg mellom å tro at hun var drektig og ikke tro at hun var drektig, og jeg vekslet mellom å se drektighetstegn og ikke se drektighetstegn. Det var så mye følelser og tanker og frem og tilbake at jeg gjorde alle rundt meg sprø. Jeg leste mye i oppdretterboka mi om hvordan løpetid og drektighet fungerte og hvilke drektighetstegn jeg kunne se etter. Jeg leste også at tidlige drektighetstegn også kunne bare være innbilt drektighet, og ble mer usikker

Jeg leste blant annet at ved drektighet så skal vulva fortsette å være hoven, du skal se opp for pussfarget, illeluktende utflod og være forsiktig med stress og ekstra påkjenninger rundt uke 3 ca for da fester eggene seg til livmoren, og det kan også føre til at hunden blir kvalm og kaster opp.

Vulva holdt seg hoven hos Nomi og det gjorde at jeg fikk et ørlite håp. Men da hun fikk en masse illeluktende, pussfarget utflod var jeg sikker på at nå hadde hun fått livmorbetennelse. Det ordnet seg heldigvis med antibiotika. Det var ingen tegn til kvalme eller oppkast, men jeg passet ekstra godt på rundt uke 3 allikevel jeg. Ikke var det noe forandring i atferden hennes og ikke følte jeg jeg hun fikk det drektighetsblikket enkelte mener tispene får. Noen mente derimot hun var mer kosete og andre mente hun hadde forandringer i pattene. Jeg skiftet mening for hver halv time, så jeg var ikke til å stole på.

Onsdag 9. januar på dag 26/24 (nesten 4 uker drektig) var vi på ultralyd. Jeg hadde fått beskjed om å gi en mindre porsjon med mat den dagen og da gjorde jeg selvsagt det. Det var utrolig skremmende å stå der og vente på dommen. Vi sto og så lenge på den maskinen og det var stille. Jeg visste ikke hva jeg så på, hva jeg skulle se etter eller forvente og da dyrlegen brukte lang tid før hun sa noe, var jeg sikker på at hun ikke var drektig. Da dyrlegen først sa noe skjønte jeg egentlig ikke helt hva hun mente, for det virket som hun ikke turte å si ifra at hun ikke så noe. Men hun sa hun så i alle fall èn valp og at Nomi var drektig, men hun ville at vi skulle komme tilbake om èn uke for en ny ultralyd. Da skulle vi ikke lufte Nomi på forhånd sånn at hun kom dit med full blære for det skulle visst gjøre det lettere eller noe sånt. Siden vi fikk den timen gratis var jo det greit nok, men jeg gikk derfra like klok som jeg kom og jeg fikk ikke den bekreftelsen jeg ville. Så da var det å vente enda en uke…

Halv uke på vei:

2 uker drektig:

3 uker drektig:


(se bort ifra at hun er dårlig stilt opp bak)

Andre trimester
Drektighetstegnene hadde uteblitt og med den usikre ultralyden vi var på, visste jeg ikke hva jeg skulle tro. Men så begynte det å dukke opp tegn rundt 4.uke som gjorde meg optimistisk. Jeg syntes pattene hennes var blitt sånn klassisk rosa og struttende. Men da jeg så hun hadde luktfri, blank utflod helte jeg mer mot at hun var drektig enn ikke. Over alt hvor jeg leste på nettet ble det sagt at det var en sikker indikator på at hunden var drektig. Jeg turte ikke å håpe på for mye, men gliste litt inni meg.

Onsdag 16. desember på dag 33/31 (nesten 5 uker) var det på tide med en ny ultralyd. Jeg var supernøye på at Nomi ikke fikk muligheten til å tisse og stressa litt med det for nå ville jeg vite om hun var drektig eller ei. Denne gangen så vi noe på skjermen med en gang og flere enn sist. På et bilde så vi minst to og på et annet bilde så vi tre. Jeg spurte dyrlegen hvor mange vi hadde sett, men turte ikke å svare på det for det var ikke uvanlig at man så samme fosterblære to ganger. Men i alle fall minst tre valper ble sett, og jeg mener vi så i alle fall fire-fem. Jeg spurte om det var noen av de som var døde, men det var det ikke sa dyrlegen. Dessverre hadde hun det litt travelt, så det ble bare rett inn for å få bekreftet drektigheten.

Nå kunne jeg i alle fall si at Nomi var drektig og gå ut med det offentlig. Hadde planer om å legge det ut på Facebook og mer til, men så var det møter og kurs og jobb de påfølgende dagene og tiden gikk. Så ble jeg syk og tiden gikk og det ble utsatt nok en gang.

Etterhvert som hun ble fem uker drektig syntes jeg at magen til Nomi vokste, og til tross for at hun var konstantert drektig turte jeg ikke å håpe for mye og stole på meg selv. Var hun blitt feit eller hadde magen hennes vokst?

Seks uker drektig og jeg ser magen vokser og pattene vokser og juret vokser. Jeg må hele tiden ta på magen hennes og kjenne på pattene hennes. Magen er hard å ta på med to kuler som stikker ut på hver side. Hun har ikke underlinje lengre, det har hun ikke hatt på en stund. Hun har fortsatt litt midje, men den også ser ut til å bli mindre. Jeg synes det med fôring er råvanskelig og det å vite om det er drektigheten eller om hun er blitt feit, Får Nomi nok mat? Får valpene nok næring?

Jeg har gitt Nomi Royal Canin medium junior siden hun ble parret. Nomi har alltid vært slank og kanskje 1-2kg for slank til tider. Hun er aktiv og har i tillegg høy forbrenning så det var greit å begynne på et litt feite fôr. Hun har vært litt opp og ned i matveien før drektigheten og det er vanlig at skjer når de er drektig også. Nomi har ikke matvegret under drektigheten frem til nå, hun har alltid spist. Men noen dager spist mer enn andre dager. Og noen dager har hun til og med vært kjempeglupsk, det har hun ikke vært før drektigheten. Jeg begynte å dele opp måltidene hennes i to-tre mindre måltider istedet for et stort ett når hun var 5,5-6 uker drektig. Og hadde oppi en klæsj med vom og hundemat de dagene tørrfôret ikke fristet aller mest.

Fising er også noe hun begynte med rundt denne tida. Skikkelig, skikkelig, skikkelig sure fiser som virkelig lukter. Lukter verre enn ellers. Ormekur tok jeg også rundt denne tida. Fikk det anbefalt fra en annen bulldogoppdretter. Fikk da resept på Banminth-pasta som var noe herk å måle opp, så jeg håper bare det ble riktig. Dosen ble i alle fall litt større og ikke litt mindre enn det hun skulle ha, så ormekurbehandlingen skal ha gått i orden. Har ikke sett noe orm i avføringen hennes og jeg håper jeg slipper å se de både på Nomi og valpene hennes. Neste ormekurbehandling blir forøvrig samtidig som valpene.

Har nå også offentliggjort planene og drektigheten på Facebook. Videre annonsering blir når valpene er født.

4 uker drektig:

5 uker drektig: 

5,5 uker drektig:

6 uker drektig:

6,5 uker drektig:

Januarhverdag

1. februar 2013 | Postet av Stine in Bilde | Hund | Hverdag | Katt | Minigris - (0 Kommentarer)

Januar har vært en lang måned hvor det har skjedd lite, men samtidig skjedd mye. Det er tungt å starte på jobb igjen etter en lang ferie, og tillegg har jeg vært syk og dermed satt ut av spill noen dager. Vi går heldigvis mot lysere tider og forhåpentligvis mot varmere tider etterhvert, men frem til nå har været dessverre vært litt ustabilt og jeg blir værsyk av det. Det er lite energi å hente, og det blir lite aktivitet på hundene på denne årstiden. Jeg er lite flink til å utnytte været når det er mildt og oppholds ute til å gå lengre turer, og jeg er ikke flink i det hele tatt til å gå lange turer når det er iskaldt ute. I tillegg til lufteturer, blir det hjernetrim inne på de alle sammen. Heldigvis har jeg verdens flotteste hunder som takler en sånn hverdag, også over en lengre periode. Men jeg tror både hundene og jeg gleder oss til våren hvor vi er mye mer ute, går flere og lengre turer og er generelt mer aktive.

Ellers har januar gått med til å vente. Det er Nomi, valp og valpekull som har stått mest i fokus, og det er det jeg har vært mest opptatt med. Det merkes på Kira, og det har jeg dårlig samvittighet for. Hun har aldri i sitt liv søkt så mye oppmerksom hos meg før som nå, og jeg prøver å gi henne det. Jeg har i alle fall gitt henne et løfte om at hun skal få min fulle oppmerksomhet og mer til når vi er ferdig med dette valpekullet. Om litt flytter jeg jo hjem hos foreldrene mine for ei stund, og da blir vi flere som kan gi henne oppmerksomhet.

Noen bilder fra januar:


Røytetid!


Det kan være fint også da 🙂


Noen av mine trofaste sengekompiser Smile