Hjemmeside     Kennel Nalani          

Jeg har tidligere vært veldig pro det å ha hundeforsikring og syntes at bufferkonto var risikofylt og skummelt, spesielt hvis man har flere dyr. Man har endelig spart opp 30.000kr, men så brekker hunden beinet og der forsvant hele bufferkontoen i løpet av sekunder i motsetning til månedene det tok å spare de pengene opp. Med forsikring ville det ha kostet i mitt tilfelle ca 6500 pluss årspremien. For en bulldog, si totalt 12.000-13.000kr. Det er en vesentlig forskjell.

I år har jeg har godt nytte av forsikring da den har spart meg for en masse utgifter, men å bli straffet for det året etterpå ved at de setter opp årspremien til Nomi ekstra mye sammenlignet med de andre bulldoggene selv om de har helt like vilkår gjør at forsikring mister littt mening i mine øyne. Hva med alle de årene jeg ikke brukte forsikringen, jeg fikk ikke noe avslag i prisen året etter da.

I tillegg når egenandelen begynner å bli såpass dyr og årspremien settes opp såpass mye som den gjør hvert år begynner det etterhvert å bli vel dyrt å ha forsikring. Det begynner å koste mer enn det smaker. I fjorifjor satte forsikringsselskapet opp årspremien betrakterlig, i fjor ble den satt opp med 2000-3000kr og i år ble den satt opp med over 5000kr. Over 23.000kr i året ville Agria ha for fem hunder. I tillegg fjernet de 7% av rabatten min.

Så nå skal jeg hoppe i det ukjente og risikofylte å droppe forsikring og heller bygge opp en bufferkonto. Så får vi håpe all uflaksen er brukt opp og at jeg ikke har gjort et dumt valg 🙂

Vi får se hva som er best; forsikring eller bufferkonto.

Siste blogginnlegg handlet om valpene som fylte 18 dager og alt var bare fryd og gammen. Jeg koste meg med å være oppdretter og så frem til å dele øyeblikkene på bloggen. Men så snudde tilværelsen opp og ned og jeg mistet lysten på å blogge og kom aldri i gang igjen etter det.

På dag 19 i valpene sitt liv mistet vi lille grå og det gikk hardere inn på meg enn jeg nesten tør å innrømme, spesielt siden jeg føler en viss skyld. Føler jeg kunne gjort ting litt annerledes i etterkant. Hun fikk kolikk og forstoppelse og selv om hun fikk den behandlingene hun trengte, så var hun såpass liten at hun tålte det ikke. Baksiden av medaljen dessverre, og den er tøff.

De andre fem valpene var det ikke noe problem med, og tiden sammen med de før de flyttet til sine nye hjem var fantatiske og tøffe på en gang. Det var en opplevelse for livet og noe helt spesielt, men når de var åtte uker var jeg klar for at de skulle flytte for å få den treningen og oppmerksomheten de trengte og fortjente. Har litt kontakt med alle valpekjøperne i dag, og det setter jeg stor pris på. De er elsket der de er og tilbakemeldingene jeg får er at valpene har det bra. Ja, og så er jeg jo så heldig å få bo sammen med en av de 🙂

Bilder av valpene får du sett både i galleri og kull-siden deres.

I fjor prøvde vi på et nytt kull med Nomi og en flott engelsk herre, men dessverre så gikk hun tom og det ble med det. Hvis man tror på skjebnen så var det vel ikke meningen at Nomi skulle ha det andre kullet sitt. Det var både problem med import av spermen som ble ødelagt i tollen første gang og at jeg plutselig måtte flytte oppi det hele, noe som var en vanselig tid for meg og jeg hadde aldri klart å håndtere det og et valpekull samtidig. I slutten av 2014 røk også Nomi korsbåndet, noe som krevde en operasjon som både kostet dyrt og var tidkrevende. På grunn av omstendighetene rundt flyttingen og situasjonen min på den tiden måtte jeg også ta den tunge avgjørelsen om å ta farvel med Olga, noe som virkelig tok knekken på meg og som fortsatt er vanskelig den dag i dag. Men jeg vet det ikke var noe annet valg, og det er det som er sårt.

Så 2014 besto av nedturer, bortsett fra å bli kjent med og se Demi vokse opp. Makan til fantastisk hund skal man lete lenge etter. Hun er så glad og god og så fantastisk, og det er helt spesielt å tenke på at jeg har kjent henne siden hun var født. Det er helt unikt.

2015 derimot har vært et dyrt år hvor alt har dreid seg om Nomi og operesjonen hennes. Ikke mitt beste år det heller da uflaksen enda ikke var brukt opp. Ikke nok med at vi måtte operere en fot, men vi måtte operere den andre også. Og når den andre foten var nyoperert klarte Nomi jammen å brekke den foten. Så i åtte måneder måtte jeg flytte hjem til mor og far for å tilpasse bosituasjonen og opptreningene av føttene til Nomi. For hennes del har det vært mye stilletid, mye burtid og mye trening. Inn og ut av dyreklinikken, vanntredemøller og rehabilitering. Gipsskifting èn gang i uka i fem uker og få prøvd ut dyrlegevaktordningen. Takk og lov for den sier jeg bare, og takk til Melhus dyreklinikk og Trondheim dyrehospital for god hjelp og oppfølging.

Nå bor vi på en ny plass en sist jeg blogget, jeg har en hund mer og en gris mindre. Fivel har blitt tokullspappa og er ferdig avlshanne og nettopp kastrert. Vi planlegger kull på Demi til neste år og der står det mellom to flotte hannhunder som jeg har lyst til å bruke på et kull hver. Kira er blitt hele 10 år og gammel, men lever i beste velgående. Lana trives som den hunden hun er hjemme hos mamma og pappa som forguder henne, og hun har fått seg en hundevenn å bo sammen med.

Ubul er en hannhund som bor til oss (altså mamma og pappa), men som eies av Lares Paradis. Vi har en flott avtale der og vi virkelig trives med å ha han i hus. Vi har jo alltid bare hatt tisper, så var spent på det med å ha hannhund i hus. Noe som går over all forventning. Litt ekstra når det er løpetid i hus, men han er en enkel hannhund å ha med å gjøre og han drar opp stemningen hjemme 🙂

Det var en liten oppdatering på hva som har skjedd de siste to årene, så får vi se om bloggspiriten har kommet over meg igjen. Jeg får vel slenge ut litt bilder også.