Hjemmeside     Kennel Nalani          

Nok en skogstur på oss i dag også, med ordentlig vinterføre. Føret har jo vært forskjellig for hver gang vi har gått her :p Denne gangen var det tur med Kira, Nomi, Kjersti og hennes hunder Awii og Taika og Marie og Tarik Vi gikk vår faste løype og i tradisjons tro skrev i en hilsen i den barnehageboka 🙂 Det var nok en kjempekoselig tur og det var veldig koselig med vinter – selv om den nok ikke kommer til å vare…

Vi møtte på et merkelig joggende par på tur to ganger. De hadde med seg en hund som gikk løs mens våre gikk i bånd. Da dette paret nærmet seg oss kalte han fyren inn hunden sin, men hunden hørte ikke på det og løp bort til våre hunder. Det gikk jo greit, men det hadde jo ikke trengt å gjøre det. Så møtte vi på de igjen litt senere på turen. Da var det også en mann med hund i bånd et stykke foran oss. Vi ser paret kommer mot oss med hunden løpende ved siden av. Så ser vi mannen løfter opp hunden i den tro at han hadde lært fra sist. Men neida, han slipper ned hunden igjen og i det hunden løper i full fart mot våre hunder prøver han å kalle inn hunden sin igjen uten å lykkes Weird!

Jeg må vel ha en liten takketale på slutten her også. Takk til Tommy som gadd å kjøre meg rundt som en annen slave og stille opp uten å sukke når jeg spør om det og takk til Kjersti som også skjemmer meg bort ved å kjøre meg hjem etter endt skogstur. Hva skulle jeg ha gjort uten gode venner og familie

Jeg og hundene møtte Kjersti og Awii på Loholt for å gå en søndagstur i skog og mark. Det var fint vær, men ikke det beste føret – jeg falt kun èn gang 😛 I stedet for å gå den ruta vi gikk forrige gang, gikk vi til Estenstedhytta. Stort sett gikk vi alene med unntak av noen få vi passerte, men da vi kom på hovedløypa til Estenstadhytta så vi at vi var slettes ikke de eneste som gikk søndagstur. Det var stappfullt av av folk på både veien opp, ned og på toppen der hytta ligger. Køen inn til hytta var milelang og gikk langt utenfor.

Det var noen barn som absolutt skulle bort å klappe på Nika, men var småredd de andre hundene og kjeftet på de hundene. Det til tross for at vi hadde de i bånd inntil oss. Til slutt måtte vi være så strenge å si at hvis de var redd de store hundene måtte de ikke komme bort til oss.

Det var også en del andre rare folk vi møtte på som kommenterte mye rart om hundene. De fleste hadde fine eller morsomme/rare ting å si, andre kunne være litt frekkere i kommentarene sine. Og det er litt rart hvordan enkelte tror det er greit å snakke nedlatene eller stygt om noen såpass høyt at det kan høres av vedkommene. Greit at folk har ulike meninger, men noe kan de holde inni seg til de har passert.

Ellers møtte jeg på et par kjentfolk som jeg ikke hadde møtt å lenge, og det var veldig koselig 😀

Nedenfor ser du løypa vi gikk. De røde markørene viser hvor Estenstadhytta er, hvor parkeringa til Estenstadhytta er og vårt startpunkt på Loholt/Lohove. De grønne markørene viser veien vi gikk til hytta og de blå viser veien tilbake.

Det er kjempetrivelig og gå i skogen, og det er kjempetrivelig at jeg og Kjersti har bestemt at vi skal bli flinkere til å gå i skog og mark. På løypa vår har vi også en fast plass vi stopper. Der er det en postkasse med en bok og pen i hvor vi kan skrive en hilsen, og vi er trofaste skrivere 🙂

 

 

Har også funnet at det er ganske så enkelt å komme seg dit for meg som må busse. Hvis jeg går opp Brøsetvegen, kan jeg ta buss 9 direkte fra Bromstadsvingen holdeplass og til Lohove holdeplass. Det tar kun 10-15min og bussen ser ut til å gå relativt ofte. Jeg er litt usikker på hvor bussholdeplassen tilbake er, for den eneste jeg finner er Loholtbakken holdeplass og det ser ikke ut til at buss 9 stopper der. Uansett har jeg vært så bortskjemt og blitt kjørt hjem av Kjersti. Tusen takk for det 😀


Her står vi og venter på bussen.

Her kan du se mange flere bilder fra turen:

På tirsdager har det pleid å være treff på Rotvoll klokka halv sju. Men i det siste har treffene kun vært sånn i ny og ne når noen tar initiativ til det, og kanskje mest om vårparten. Om sommeren har folk andre planer med tanke på at det er sommer og ferie, på høsten er det ikke like kjekt å gå der da det er kjempemørkt og gjørmete og på vinteren er det håpløst å gå der da det som oftest er islagt og dermed håpløst å gå der. Jeg begynner også å bli kjempelei av å gå der, selv om det er veldig koselig når vi er flere sammen. Forrige tirsdag var vi for eksempel fire jenter på samme alder med seks hunder. Det var koselig, men mørket gjorde litt utrivelig allikevel.

I dag var vi kun to som hadde tenkt seg avgårde, jeg og Kjersti. Så da lurte jeg på om vi ikke kunne gå en annen plass og gjerne der det var lys. Kjersti kom med forslag om vi ikke skulle prøve lysløypa ved Loholt i Strindamarka, og det syntes jeg hørtes nytt og spennende ut. Jeg savner å ha mark i gåavstand slik jeg hadde på Flatåsen.

Litt over klokka seks møttes vi på Dragvoll hvor Kjersti plukket meg opp så jeg fikk sitte på innover dit vi skulle. Vi ankom en parkeringsplass ved en grusbane hvor det så ut til at vi kom midt i noe treningsopplegg eller arrangementgreier for det var stappfullt av folk der. Men vi bestemte oss for å prøve dette og tok ut hundene fra bilen.

Underveis på turen møtte vi noen joggere, turgåere, hundefolk og treningsgrupper, slik man vanligvis gjør i en lysløype, men jeg synes det gikk helt fint for det jeg. Var ikke akkurat en plass å slippe hundene, men hundene fikk en fin tur i bånd de. Mine hadde på seg sele og blinkehalsbånd og var hektet i magebeltet mitt. Slik fikk de trekke fremover slik de ville, og det krever jo litt ekstra innsats fra de og gjør de mer slitne. Og så er det et pluss at jeg har hendene mine fri 🙂

Jeg var ikke kjent i området i hele tatt, Kjersti var litt mer kjent, men det var lenge siden sist og en helt annen årstid så vi gikk en rundløype hun hadde vært borti før. Jeg synes det var en veldig fin løype og en veldig fin tur, og fikk helt klart lyst til å gå der igjen. Vi kom også over en liten rasteplass hvor det var en postkasse med en liten bok vi kunne skrive hilsen i. Vi skrev en liten hilsen underskrevet med hundene sine navn 😛 Etterpå satt vi å skravlet litt og hundene fikk løpe litt løse og leke seg.

Vi stresset oss ikke gjennom turen og koset oss på tur og skravlet. Etter et par timer, inkludert den lille pausen vår, var vi tilbake til parkeringsplassen igjen. Da var Kjersti så snill og kjørte meg hjem (noe hun var så grei å gjøre forrige gang også. Da var det også iskaldt ute) 🙂

Da jeg kom hjem var det å lufte Nika og Olga, og så slenge seg i sofaen. Måtte sjekke litt kart på nettet hvor vi egentlig hadde gått for å gjøre meg litt mer kjent med området. Da så jeg at det var enda flere turmuligheter og at det går an å velge runder med ulik lengde. Hadde vært koselig å få til en skikkelig skogstur med sekk, niste og drikke og bruke noen timer i skogen. Da er jo fint vært et kriterie for at det skal bli koselig, men hittil har vi jo hatt en veldig fin høst 🙂

På bildet under viser den røde markøren hvor parkeringsplassen er og startpunktet for turen vår. Hvis du trykker på bildet ser du, ved hjelp av røde markører, hvilken løype vi gikk:

Turen var på ca 3,3km. Neste gang skal jeg prøve å huske å ha på GPS’n på mobilen 🙂

Fikk en koselig melding fra Marie for noen dager siden om vi ikke skulle gå tur sammen en dag. Det er jo alltid koselig, så det ville jeg jo selvsagt 🙂 De tre hundene går jo overens de så da er det heller ikke noe problem å slippe de løse sammen 🙂

Turen ble lagt til Rotvollfjæra/Ladestien tirsdags formiddag i nydelig høstvær. Jeg var litt spent på om det ville være mye folk som hadde samme ærend som oss, men synes egentlig det gikk ganske greit. Møtte på noen turgåere og andre hunder, men stort sett fikk hundene muligheten til løpe løse og ellers kalte vi de inn når vi så folk.

Dessverre klarte jeg å bruke opp det lille jeg hadde av batteri på kameraet mitt nesten før Marie kom, så det ble stort sett bilder av Kira og Nomi, men et par med Tarik ble det også. Det ble noen mobilbilder på slutten av turen da 🙂


På vei for å møte Marie og Tarik


Veldig elegant


De to altså


Hun er bra vakker den labradoren


Ja, så har vi hun her da


Ringdans, hehe

Vi ser jo hvem som helt klart skiller seg ut på alle plan i denne forsamlinga


Nydelige Tarik

Rusletur

25. september 2012 | Postet av Stine in Bilde | Hund | Hverdag | Katt | Minigris | Tur/trening/treff/lek - (0 Kommentarer)

Nå er det ikke sånn at jeg gidder å blogge for hver tur vi går eller legge ut bilder fra hver tur, men innimellom er koselig å gjøre det. Sånn for eksempel fra denne fine høstturen vår. Eller, rusletur i nabolaget er vel mer riktig å si. Først gikk jeg en tur med Olga, hvor Polly slengte seg med. Det var koselig, og et veldig merkelig syn for «naboene». Etterpå var det Kira og Nomi sin tur. Fivel, stakkar, fikk ikke være med noen av gangene og Nika var på ferie hjemme hos mamma og pappa.


Nye veien ved siden av der jeg bor.

Olga


Her driver de å bygger nye boliger ved siden av der jeg bor.


Igjen ser dere nyveien og huset «mitt».


Her ser dere Kira som har stjålet en Nugattiboks og er derfor full i Nugatti på snuten.


Nabolaget mitt.

I dag dro jeg, Kira, Nika, Marie og Tarik til byen for en vårlig søndagsvandring med frislipp på Marinen. Før vi kunne begynne vandringen møtte jeg pappa på Torget for å bytte ut Nika med Nomi slik at Nomi fikk være med på lek og moro med likesinnede og Nika fikk dra på ferie til bestemamsen og bestepapsen sin. Nomi hadde som vanlig mye energi og lek som skulle ut, så vi satte kursen mot Marinen hvor vi håpet at det var mulig å slippe de før vi gikk videre.

Alle tre hundene løp og lekte godt i lag, Nomi løp etter Kira og Tarik løp etter Nomi. Tarik er nemlig glad i Nomi han, ingen skal påstå at han går kun etter utseende i alle fall Tarik var en stund så opphengt i Nomi at han glemte å se seg for og ramlet uti Nidelva. Et morsomt øyeblikk helt til jeg og Marie bare så ringer i vannet og ingen Tarik som prøvde å komme seg opp. Da ble vi litt redd for at han falt langt, slått seg og lå bevisstløs i vannet, så vi sprang som galinger mot kanten. Det ble plutselig morsomt igjen når vi ser en stk Tarik som står på steiner i vannet klamret til kanten. Han klarte ikke å komme seg opp og gadd ikke å gå bort til Marie som hadde flyttet seg til et sted hvor han kunne lett ha kommet opp. Da var det bare å løfte han opp, heldigvis er han en lett hund 😀

Jeg og Marie sto og lo mens hundene begynte med løpinga si igjen. Nomi vet ikke helt at hun er en bulldog og at hun ikke er like lett og ledig som Kira og Tarik, så hun dreiv å fløy etter som en galing over steiner og hindrer og var alt annet en fryktløs og forsiktig med hvor hun sprang og hoppet hen. Flere ganger måtte jeg be henne være forsiktig. Vel, enden på visa var at Nomi klarte å skade seg – selvsagt! Marie oppdaget Nomi haltet litt på bakfoten og når jeg sjekket bløddet det endel fra poten hennes. Det så ut som en klokapsel var revet av og med tanke på at hun haltet og at turen videre var på hardt underlag var det bare ringe pappa og be han komme å hente henne. Nomi var ikke så veldig klar over skaden sin, hun løp og lekte som ingenting og lagde mange røde flekker i snøen. Så mens vi ventet tok vi frem frisbeen og lot hundene leke med den. Kira gadd bare å bli med litt, mens Nomi og Tarik dreiv å styra på. En kul leke synes de begge, men vi kan vel si at Nomi var ikke så flink til å dele.

Nomi følger nemlig disse reglene hun, bortsett fra regel 11:


Bildet funnet på Facebook

Pappa kom og hentet en noe motvillig Nomi og vi andre kunne dra videre på byvandringen vår. Turen videre gikk langs Nidelva, over Gamle Bybro og til Bakklandet. Der sto vi og vurderte om vi skulle gå opp den lange og tunge bakken opp mot Festningen eller fortsette på Bakklandet. Vi fortsatte på Bakklandet vi, og gikk langs Nidelva mot Trondheim Spektrum, videre til Ila og så til Torget igjen. Langs Nidelva var det endel gøyale ender vi ble stående å se på (og prate til ). Noe som, utifra blikkene til forbipasserende, ikke er så veldig normalt.

En fantastisk tur hvor jeg fikk sett litt mer av byen min som jeg tydeligvis ikke kjenner så godt. Fikk også en liten akutt følelse over hvor koselig det kunne ha vært å bodd i byen.

En tur til byen

7. mai 2011 | Postet av Stine in Hund | Tur/trening/treff/lek - (0 Kommentarer)

Når jeg våknet i dag bestemte jeg meg for at jeg, Kira og Nomi skulle ta oss en tur til byen. Ikke for å være i byen for å se på det yrende folkelivet i finværet, men for å teste ut en turvei, bli kjent med området og for å se om det lot seg gjøre å gå til byen.

Rundt 15.15 var vi ut døra og klar for en ukjent turløype. Turen gikk fra Leangen/Strindheim, om Persaunet, så Tyholt til vi var fremme på Kristiansten Festning ca 15.00. Ved Tyholt hadde jeg gått feil i en sidegate som jeg tror gjorde til at jeg brukte en 5-10 minutt lengre tid, men å si at jeg bruker tre kvarter hjemmefra og til Festingen blir ikke helt feil det heller.

På Festningen var det litt folk spredt egetlig over hele plassen, men overraskende lite mtp at det var lørdag og finvær. Jeg hadde ingen planer om å slippe hundene allikvel da det var temmelig varmt til de og vi fortsatt hadde hjemturen igjen. Derfor gikk vi fra Festningen med engang og ned til Solsiden hvor vi skulle begynne hjemturen og tidtakingen.

Fra Solsiden begynte vi som sagt hjemturen, men om det var den raskeste veien å gå er jeg ganske så usikker på. Både fordi det var bygging der og litt omveier å gå og fordi jeg tror det skal være en snarere sykkelvei en eller annen plass der. Uansett så gikk vi fra Solsiden og om Møllenbeg/Buran (usikker på hva det heter der, egentlig!) og videre på sykkelstien som følger Rønningsbakken helt frem til KBS og Strindheim skole og da var det kort vei igjen til vi var helt hjemme. Denne etappen brukte vi også tre kvarter på, og alt i alt brukte vi ganske så nøyaktig 2 timer på fra vi gikk ut døra til vi kom inn døra igjen.

Det var en ganske så alright tur egentlig, bortsett fra at jeg hadde kledd på meg for mye varme klær og at det kanskje var litt vel mye asfalt å gå tur på – noe som kjennes i ledd og rygg.

Etter å ha fått hvilt litt og spist middag var det tur for Nika og Olga sin tur. Vi gikk en tur på tre kvarter her i området bare. Turte ikke å bevege meg sånn altfor langt unna hjemmet da Polly slo følge med oss, og jeg, så sær som jeg er, ville ikke introdusere henne for bilveier og nye steder og gjøre henne trygg på å gå så langt unna hjemmet, hehe… 🙂

Hundetreff

26. mars 2011 | Postet av Stine in Bilde | Hund | Tur/trening/treff/lek - (0 Kommentarer)

Selv om det er kommet altfor mye snø de siste dagene og våren føles langt unna, våknet jeg heldigvis til strålende solskinn og fint vær i dag. Godt var det ettersom jeg, Nomi og Kira skulle treffe en gjeng hundefolk på Rotvoll for treff og tur. Jeg er jo så elendig til å kle meg selv etter vær og føre og er alltid redd for å fryse, men denne gangen hadde jeg kledd meg for varmt og måtte slite med varmen hele turen. Heldigvis hadde jeg klart å kle meg etter føret, så jeg slapp og bli våt og kaldt på beina. *thumbs up for me*

I tolvtiden var vi på plass på Rotvoll hvor vi traff de vi skulle møte, og jeg fikk overlevert Kira til Kjersti som skulle låne henne (Taika var på hytta for anledningen). Der ble vi møtt av samojeder, pincher, mops, landseer og selvsagt deres eiere, og du kan tro jeg er glad Kjersti tok Kira, for Nomi var spinnvill den dagen. Hun har så utrolig godt av å være med på slike treff og trene på å være rundt andre hunder ute noe forventninger.

Vi gikk hovedsaklig tur med noen stopp underveis, men jeg må si at å gå tur var egentlig bare stress for min del. Nomi var klin umulig å ha med å gjøre å trakk som en husky uten hemninger og sleit både meg og seg selv ut. Det var jo ikke mulig å bruke denne turen til å trene på det heller pga løypa vi gikk og hvordan turen var lagt opp, men det var jo koselig uansett. Jeg og Kjersti gikk bakerst i vårt tempo og nøt turen uten å stress. På vei tilbake til havnet jeg og Kjersti såpass langt bak de andre at vi slapp Nomi og Kira slik at de fikk løpe villmann i snøen før vi trente litt på å la de gå løse sammen med oss på stien.

Kira beviser heldigvis gang på gang at hun er en enkel hund å ha med å gjøre. Nomi trenger bare litt med trening og mer oppfølging så er hun der hun også 🙂

Edit søndag 27.mars -11:
All den trekkinga til Nomi gjorde at hun ble skikkelig stiv og støl i kroppen, såpass ille at hun ikke klarte å hoppe opp i sofaen i går, noe hun gjør uten problem whatsoever til vanlig. Men etter en lang natt og god hvile var hun sitt vanlige jeg igjen i dag søndag og hopper rundt som en gal slik hun pleier :p


Her venter vi på bussen.


Looking good, right? 🙂