Stine

Jeg heter Stine, er 88-modell og bor i Trondheim hvor jeg er født og oppvokst. Jeg bor fortsatt hjemme hos mine foreldre og to lillebrødre i et gult rekkehus med skogen som nærmeste nabo. Jeg er ferdig udannet barne- og ungdomsarbeider og har generell studiekompetanse, men for tiden er jeg kun vikar på SFO og barnehage.

Etter at vi måtte avlive vår første hund, en golden retriever ved navn Kaisa, 11 år gammel i 2003, forstod jeg først hva en hund betydde for meg. 2 hele år med sorg og lengsel etter hund gikk før vi endelig fikk hund i hus igjen. Denne gang var det en nydelig labrador retriever som vi hentet i Gøteborg hos Lorca's Kennel sommeren 2005. Hun fikk navnet Kira, og jeg, 17 år gammel, fikk min første hund.

En mer fantastisk hund enn Kira skal man lete lenge etter, og hun hjalp meg med å komme over Kaisa. Selv om hun ble kjøpt som familiehund, har vi også prøvd oss på utstillinger med varierende resultat, vært med agilitykurs, sporkurs og hverdagslydighetskurs og vi trener på triks og andre ulike øvelser.

Ved en ren tilfeldighet egentlig, endte vi opp med en minigris i påska 2007. Vi hadde kommet over en minigris som lå ute til omplassering, og jo mer vi var inne og så på annonsen jo mer fascinert ble vi. Plutselig ble det snakk om å kanskje kjøpe en, og jeg var ikke sen med saumfare nettet etter opplysninger og informasjon om minigris, og vips sto jeg der som minigriseier. Mine foreldre var såpass snille og hjelpsomme at de kjørte hele veien til Ørstad og hjem igjen for å hente minigrisen min, som fikk navnet Olga Pamèla, mens jeg måtte jobbe.

Minigriser er fantastiske dyr, og jeg kunne ikke vært foruten Olga. Hun har gitt meg så mye og lært meg så mye om meg selv, på godt og vondt. Men det er ikke til å legge under en stol at minigris er noe helt annet enn en hund. Blant annet får hun ikke vært med på alt det hundene får og mennesker flest vil bare ha noe med henne å gjøre på avstand. Mange har sagt til meg at hvis de visste det de gjorde etter grisen kom i hus, har de aldri kjøpt gris. Det kan ikke jeg si meg enig i, men hadde jeg visst det jeg gjorde i dag ville jeg vel ha gjort ting litt annerledes.

Drømmen om hund nummer 2 hadde vært der ei stund, og det skulle vel helst bli en labrador til. Men siden jeg allerede hadde en labrador og en minigris og at jeg bodde hjemme der de allerede syntes det var mer enn nok, tenkte jeg at det var best å kanskje kjøpe en mindre hund som tok lite plass. Jeg anser meg selv som en person som liker hunder med litt størrelse, men jeg var nysgjerrig på det å eie en liten hund og jeg var litt nysgjerrig på rasen chihuahua. Etter noen ukers leting fant jeg drømmehunden, selv om det ikke var det jeg letet etter til å begynne med. Kullet var enda ikke født, og det var blanding mellom chihuahua og coton de tulear.

19. januar 2008 var jeg i Vestby og hentet min vakre miniatyrblanding som hadde fått navnet Nika. Hun var det minste jeg noen gang hadde sett med sine 800g, og du kan tro hun ble tatt godt i mot av alle her hjemme. Hun har skiftet miniatyrhundfordommene til mange, og blitt min mamma sin lille kosehund og familiens maskot. Selv om Nika er helt fantastisk på alle måter og det er svært mange fordeler med å ha en liten hund, har jeg aldri kunne ha hatt bare en liten hund. Jeg måtte ha hatt en større hund ved siden av. Dessuten har jeg blitt mer skeptisk på å kjøpe meg en liten hund igjen fordi jeg er redd jeg ikke vil få en like flink hund som Nika er.

Som dere ser er det jeg i familien som er den absolutte dyrefrelste og som er lidenskapelig opptatt av hunder og dyr og jeg som også er ansvarlig for de dyrene jeg har drasset med inn. Men på en god nummer to som dyreelsker og den som kanskje har vært mest på min side når det gjelder å skaffe seg Kira, er min kjære pappa. Han er oppvokst med dyr og hunder, og er kanskje den som har skylden for at hundeinteressen min er som den er.

Pappa har alltid vært fascinert av rasen engelsk bulldog, og vi begynner å tro at det kan ha en sammenheng med hvorfor han også har vært fascinert av griser. Jeg har holdt igjen, og sagt at engelsk bulldog er ikke noe å ha. Mye sykdommer var det visst på dem og ikke hadde de hale - en hund skulle jo ha hale skal du vite. Men så møtte jeg noen individer og jo flere og flere jeg møtte, jo mer og mer betatt ble jeg av rasen. Begeret rant over når jeg ble kjent med rasen på litt nærmere hold, og etter det ballet det på seg. Plutselig stod vi midt oppi planlegging av hund, og etter grundig research, mange mailer og telefon samtaler frem og tilbake og møter med dyktige, kunnskapsrike mennesker, hentet vi vår nydelige bullevalp 28. november 2009 i Sarpsborg. Nomi, som hun ble hetende etter mye om og men, er vel strengt tatt pappa sin hund, men jeg står som medeier og skal hjelpe til med å ta meg av henne. Hun er forhåpentligvis vår nye utstillingsstjerne, og hvis alt går som det skal skal vi ikke se bort ifra at hun kanskje blir mamma en dag.

Innimellom slagene har jeg også gått til anskaffelse av kanin, to dvergveddersøstre fra Lyngheim's kaninstall som jeg fikk i hus sommeren 2006. De fikk navnene Hakuna og Chikki. Chikki er egentlig Erik sin, men det er stort jeg som tar meg av henne også. Jeg er veldig fornøyd med at jeg kjøpe fra oppdretter, for kaninene er tamme,, snille, kosete kontaktsøkende, rolig og enkle å håndtere. Har fått mye skryt for gemyttet deres og deres væremåte generelt.

I oktober 2006 skjedde det noe meget spesielt, Theodor kom flyvende inn i livet mitt. Han fant jeg ute en dag jeg var på jobb i barnehagen. Han var pjuskete, sulten, tam og veldig kontaktsøkende. De større, ville fulgene jaget han rundt om, og før jeg egentlig visste ordet av det hadde jeg en undulat på skulderen min. Jeg og barnehageungene hang opp lapper i nærområdet og på butikker rundt om og la ut annonser på nett, men eier var å finne. Så endte det opp med at han ble boende hos meg, og en mer fantastisk undulat tror jeg ikke finns. De som en gang hadde han måtte ha holdt på mye med han, for han er veldig tam og enkel å ha med å gjøre.

I 2007 kjøpte jeg med et dverghamster som fikk navnet Toxic, oppkalt etter Britney Spears sin sang, og noen få dager etter fikk jeg Tommy til å kjøpe seg et dverghamster også - som jeg kunne ta meg av. Hun fikk navnet Poison, etter Alice Cooper sin sang. Og ikke lenge etter disse to kom i hus, kjøpte jeg meg dansemus for andre gang - Java, Cleo, Ninja og Vikki. Har hatt tre dansemus før, Suzi, Vivi og Ninni. Suzi fikk jeg i julegave av pappa i 1998, og hun ble hele 4 år gammel. Denne gang kjøpte jeg med fire dansemus, men dessverre levde de ikke lenge. Tre av de døde i løpet av en måned uten at jeg vet hvorfor. Sistemann hadde jeg i flere måneder før hun også plutselig sa takk og farvel. Nå blir det ingen flere smågnagere på meg.

Ellers har jeg passet naboers og familiers katter, rotter, hunder og kaniner.

Det skal òg sies at alle i familien er kjempeflinke med å hjelpe meg og stiller opp for meg og dyrene, selv om de strengt tatt kunne ha nektet. Jeg er også evig takknemlig for at dere er så tålmodige som dere, og at dere ser hvor mye dyrene betyr for meg. Så takk, jeg setter stor pris det ('',)

Kontakt meg om det skulle være noe.